Da Norge tok ansvar!

Kunne Norge brukt sin oljerikdom til å ta globalt lederskap? Finn Bjørnar Lund har laget et framtidsscenario hvor dette faktisk skjer. I 2022 nådde klima- og naturkrisa en ny topp. Og det var da norske politikere valgte å gjøre det få hadde ventet av dem: Den ekstra oljeprofitten ble satt inn i omstillingsprosjekter. 1000 milliarder fra 2022!

Artikkelen er også publisert i magasinet Transit: Scenario 2030

Krisetid

Året er nå 2030.

Først et tilbakeblikk på 2022. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina hadde utløst og medvirket til flere djupe kriser: krigsfare internasjonalt, handelsboikott, mistillit mellom land, sviktende utviklingshjelp, matvarekrise i mange fattige land, økte flyktningestrømmer, økonomisk nedgang med økt fattigdom, og ikke minst energikrise. Den globale innsatsen for natur og klima ble rammet. Rike land satset enda mer på egen militær opprustning og økonomiske egeninteresser framfor styrking av internasjonal solidaritet.

Dette var på et tidspunkt der klima- og naturkrisa hadde nådd en ny topp. FNs klima- og naturpaneler hadde kommet med alarmerende rapporter. En felles global innsats var etterlyst av «alle» fra NGO-er til verdens forskere, FN og Det internasjonale energibyrået (IEA).

Norges superprofitt og krisene

Norge hadde klart seg relativt bra tross krisene, både sammenliknet med EU-land, utviklingsland eller andre. Vårt lille land hadde fra før en robust økonomi, og tjente enorme ekstrainntekter i 2022 og årene etter på salg av naturgass, særlig til EU. Bare i 2022 utgjorde det en ekstraordinær superprofitt på ca. 1000 milliarder kroner utover de vanlige 250-300 milliarder kroner hvert år.

Ledende politikere ville fortsatt sette petroleumsinntektene inn i Statens pensjonsfond utland (ofte kalt SPU eller Oljefondet) slik Stortinget tidligere hadde bestemt. I tråd med loven om statens pensjonsfond skulle kontantstrømmen fra denne virksomheten overføres til SPU som hadde vokst betydelig og nådd 15 tusen milliarder kroner i 2023. Kunne man likevel tenke prinsipielt og nytt i regjering og storting?

Stadig flere reiste spørsmålet om superprofitten kunne benyttes på en bedre måte, både for Norge og resten av verden, f.eks. i «det grønne skiftet»? Flere argumenter ble påpekt: Ettersom klimagasser ikke kjenner nasjonale grenser, ville reduserte utslipp ha global virkning og derfor også i Norge uansett hvor reduksjonen kom. Dessuten manglet man kapital for å komme videre. Rike land som Norge hadde egeninteresse i å bidra med klimafinansiering internasjonalt. Lederskap og initiativ manglet. Kunne superprofitten fra gassalget gi Norge en historisk mulighet til å gå foran i arbeidet med å redusere utslipp av klimagasser? Det var åpenbart behov for en koalisjon av globale bidragsytere. I nasjonale og internasjonale medier ble det stilt spørsmål ved at Norge utnyttet krisene til å berike seg ytterligere.

Hvordan gikk det til at Norge fikk en nøkkelrolle?

Etter noen måneder med politisk debatt om saka tok Stortinget ei revurdering av hvordan de ekstraordinære inntektene skulle brukes i kampen mot krisene, og da særlig klimakrisa, som ga næring til de andre krisene.

Daglig leder i Norsk klimastiftelse, Lars-Henrik Paarup Michelsen la fram en analyse 20.april 2023 og ga ett eksempel på hvordan Norge kunne benytte «den ekstraordinære superprofitten». Han viste til at de høge energiprisene hadde gitt Norge ekstraordinære inntekter på EU-landenes bekostning. Alt i 2023 hadde EU –landene dessuten blitt enige om store klimapolitiske ambisjoner, som det ville bli økonomisk svært krevende å realisere. I Michelsens forslag viste han hvordan superprofitten kunne støtte den grønne energiomstillingen i Europa. Både av pragmatiske, samarbeids-strategiske og moralske grunner ble det påpekt urimeligheten i dette. Han argumenterte for at midlene burde sees i forhold til etablerte strukturer i EU som ga sikkerhet for god anvendelse av midler, og også være en god investering for Norge.

Rapporten «Hvis ikke Norge, hvem»

Alt i januar 2023 ble det presentert en rapport om klimafinansiering av Vera Songwe (FNs Afrika-kommisjon), den kjente økonomene Lord Nicholas Stern og Amar Bhattacharaya som viste at verden trenger en plan som mobiliserer 1000 mrd dollar årlig mot 2030 til utviklingsland og framvoksende økonomier for å nå Paris-målene i 2030. Norad-direktør Bård Vegar Solhjell påpekte at dette burde være et oppnåelig beløp.  Alternativet – å la klimakrisa fortsette å utvikle seg – ville iallfall bli svært dyrt. Hittil hadde det internasjonale spleiselaget ikke kommet opp med de midlene som var avtalt i forbindelse med Paris-avtalen i 2015 (100 mrd. dollar årlig). De midlene som skulle hjelpe utviklingsland til å forebygge og dekke tap og skade slik det ble enighet om i COP 27 i Egypt i 2022 gikk også tregt. Behovet for slike midler hadde bare økt hvert år.

Tidligere klimaminister Vidar Helgesen (H) ledet en utredning på oppdrag fra sentrale bistands-organisasjoner som ble lagt fram 24. april 2023. Rapporten «Hvis ikke Norge, hvem?» viste at det var helt nødvendig med en mangedobling av innsatsen for å redusere utslipp, for klimatilpasning og for erstatning etter tap og skader. «Framvoksende økonomier og utviklingsland» ville trenge midler i overkant av 1000 milliarder dollar årlig som hjelp fra private og offentlige aktører i rike land.

Lovnadene etter Paris-avtalen, felles-interesser i å unngå alvorlige værhendelser og naturkatastrofer, den åpenbare trusselen med økte strømmer av klimaflyktinger, internasjonal solidaritet og verdisyn gjorde at norske politikere etter hvert ble enige om å bidra for å gjøre en forskjell. Stadig oftere ble spørsmålet reist om de uforutsette inntektene av økte gasspriser kunne tjene både oss og verden bedre ved å plassere dem utenfor pengebingen og benytte dem i det globale fellesskapet. Det var nettopp superprofitten fra 2022 (og årene etter) som til slutt fikk Norge til å ta en lederrolle i det grønne skiftet. Til tross for motstand skar ledende norske politikere igjennom og tok lederskap, noe tidligere klimaminister Vidar Helgesen hadde etterlyst som leder av arbeidet med rapporten.  De politiske partiene i Stortinget dannet de et tilstrekkelig bredt grunnlag som ble avgjørende for en prinsipiell beslutning om bruken av ekstraordinære petroleumsinntekter.

Superprofitten var da definert som statens inntekter utover et definert nivå på 300 mrd. kroner årlig om lag slik Paarup Michelsen hadde foreslått. Det etablerte et prinsipp som ga et betydelig startbeløp: 1000 mrd. kroner fra 2022, og noe mindre beløp de neste årene fram mot 2030. Dette ga dessuten støtet til at andre land og rike personer bidro til en mangedobling av innsatsen. I 2023-2025 ble 50 % av superprofitten benyttet i EU –etablerte strukturer. 50% av superprofitten var investeringer for reduserte utslipp, klimatilpasning og erstatning etter tap og skader i framvoksende økonomier og utviklingsland. Etter 2025 ble 2/3 av midlene brukt på sistnevnte. FNs Green Climate Fund som hadde manglet økonomiske muskler administrerte det meste her, mens også andre strukturer som det norske investeringsselskap for utviklingshjelp, Nordfund, fikk betydelig økte midler.

Viktigst var likevel at de norske initiativene ga støtet til at en rekke land, organisasjoner og rike velgjørere bidro til en mangedobling av investeringene. Den ledende rollen som Norge tok i 2023 hadde virket forløsende og ga signaler som samlet rike og fattige land i kampen mot klimatrusselen.

Sluttord

Norge var kommet i den heldige posisjon at vårt lille land kunne gjøre en forskjell for kloden nettopp da krisene tårnet seg opp globalt. Flaks og dyktighet hadde bragt Norge dit, særlig gjennom 50 år med olje- og gassproduksjon som riktignok hadde tilført enda mer utslipp av klimagasser, men som nå likevel kom verdenssamfunnet til gode i kampen mot global oppvarming. Fornuftig forvaltning av oljepengene hadde også gitt Norge økonomisk styrke, og vist verden hvordan også et lite land kan bidra ved å ta ansvar for kloden under en dypt alvorlig klima- og naturkrise ved å gå foran. Superprofitten hadde satt Norge i posisjon til å gjøre en forskjell for en verden i kriser.