«Det er ikkje ein snøballs sjanse i helvete for at Noreg når regjeringas klimamål», skriver Hans K Mjelva, kommentator i Bergens Tidende, – etter at vi fikk vite at utslippskuttet i 2022 blei skarve 0,5 %. Han beskriver en politikk som har spilt fallitt, og der dobbeltkommunikasjon og uklarheter er satt i system. Er det rart at velgerne blir forvirra?
I Hurdalsplattformen skriver regjeringa at samtlige innenlandske utslipp skal ned med 55 prosent, inkludert storindustrien og oljeplattformene. Vi skal mao. ned på et årlig utslipp på ca 28 millioner tonn CO2 innen 2030, fra norsk territorium. Det er en fiksjon ingen lenger tror på.
Men det Mjelva har regna seg fram til, er at hvis vi utnytter alle muligheter for kvotekjøp fra EU – som regjeringa også går inn for, så kan dette reduseres til det halve. I tillegg har Norge 5,8 millioner tonn CO2-kvoter «på bok», ifølge Klima- og miljødepartementet. Og vipps! – så er de 28 millioner tonn redusert til rundt 8,5 millioner. Som kanskje (men bare kanskje) er mulig å oppnå, uten de krevende prioriteringer som norske politikere gjør alt for å unngå.
Prisen for en slik politikk er riktignok at norsk industri og samferdsel, i stedet for å modernisere seg og utvikle ambisiøse lavutslippsløsninger, blir hengende igjen i forhold til det som vil måtte skje ellers i Europa – hvis EU skal nå sine mål om å redusere tallet på kvoter, og dermed utslippa med 62 prosent innen 2030. I stedet for å bruke vår oljeformue og teknologiske kapasitet til å gå foran i en rettferdig og kreativ omstilling, lener vi oss tilbake og betaler andre for å ta de skritt som er nødvendige – for miljøet og menneskeheten.
Men det er en annen pris som er like alvorlig: For taperen i dette er selve demokratiet og et folkestyre som hviler på at folk flest forstår hva som foregår og kan ta stilling til det. Vi trenger rein luft og klart vatn, også i debatten! Ikke dobbeltkommunikasjon, kreativ bokføring og regnestykker som bare byråkratene i Miljødirektoratet forstår. Som velgere må vi enkelt kunne stole på at et tall er et tall og mål er et mål og uttrykk for reelle, gjennomsiktige ambisjoner – og ikke en smart måte å skjule at man i virkeligheten ikke har tenkt å foreta seg noe særlig, og at det finnes en bakdør man kan snike seg ut gjennom.
Hans K Mjelva har i BT tatt med en illustrasjon som viser hvordan Norge de ti siste år har bevega seg stadig lengre vekk fra offisielle klimamål – hvis vi med dette mener nasjonale tiltak. Det eneste som har kutta utslipp merkbart, er covid-krisa. Det er uttrykk for «ein total mangel på politisk mot og leiarskap», skriver han, og mener det kan forklare mye av likegyldigheten i den norske opinionen: «Det er ikkje så rart at mange meir eller mindre gjev blaffen i heile klimakrisa, når våre fremste folkevalde i praksis viser at dei gjer det same. Moralen vi styrer etter er at dette er noko andre får ordne opp i.»
