Anne Sverdrup-Thygeson, professor i bevaringsbiologi, har gjort det til en livsoppgave å få opp øynene våre for alt det forunderlige og fascinerende som skjer ute i naturen. Fra før er hun kjent for bestselgeren «Insektenes planet». Nå har hun skrevet en bok om skogen (Kagge forlag 2023). Ivan Chetwynd har lest og er selv fascinert.
Kunnskap og gjenfortrylling
Her fikk jeg svar på noe jeg ofte har lurt på, når toget eller bussen har kjørt gjennomen en skog: Hvor mange trær finnes det i Norge? Svaret er 11 milliarder. Jeg fikk også svar på ting jeg ikke har lurt på, selv om jeg egentlig skulle ha gjort det. Hva er et tre? Hva er forholdet mellom barken og veden, bladene og røttene? I det hele tatt er boken stappfull av informasjon om skogen og de 25 000 artene som lever der.
Sverdrup-Thygeson skriver levende om det som er levende og det som er dødt, og om hva vi mennesker har gjort og gjør ved skogen – flatehogst, for eksempel, som ødelegger samspillet mellom de levende og døde trær som er livsviktig for skogen som økosystem. Hun skaper gjenkjennelse hos leseren ved å henvise til kulturen, fra Ovid og Bibelen via Asbjørnsen og Henrik Ibsen til Tolkien og Harry Potter. Trærnes rolle i verdenshistorien er også skildret – blant annet eiketrærnes store betydning, både for napoleonskrigene og for gjenoppbygging av Notre Dame etter brannen i 2019.
Det er ikke bare teksten som er pent skrevet, boken er fysisk vakker, bygget rundt en flora som Sverdrup-Thygeson arvet etter sin tippoldefar, «Svensk Botanik», trykt i Stockholm i 1803. Lesbarheten hjelpes også av at det ikke finnes fotnoter i teksten. I stedet er det et «etterord» med en nyttig ordliste og en fyldig henvisning til kilder.
Boken handler ikke bare om historie. Det nestsiste kapittelet drøfter situasjonen for skogen i Norge i dag. En samlerapport fra 2020 (der Sverdrup-Thygeson var én av forfatterne) mente at norske skoger ikke er i god stand, og at dette vil forverre seg i årene som kommer på grunn av skogpolitikk, arealbruk og klimaendringer.
Når det gjelder klima, suger norske skoger til seg mer enn halvparten av alle menneskelige utslipp i landet. Det beste tiltak for karbonfangst – som må til, hvis klimakrisen skal løses – er å la naturskog bestå, «å holde fingrene fra fatet og la naturen gjøre jobben sin i fred. Slik skogen har gjort i noen hundre millioner år, før vi mennesker dukker opp.»
Det siste kapittelet er refleksjoner over tid, livslengder fra insektenes timer til trærnes århundre – og med en påminnelse om den farlige endringsblindheten; at vi betrakter tilstandene i vår barndommen som «normale» og derved ikke forstår endringene som har funnet sted over lengre tid.
Boken er skrevet for folk som meg:
«De fleste av oss nordmenn, 82 prosent i 2022, bor i et tettsted, der vi kjøper blåbærene i butikken, trelast på byggevarehuset og peisved på bensinstasjonen.»
Nå er jeg ikke nordmann, så jeg pusser ikke opp leiligheten selv, og vi har et hyggelig vedutsalg like rundt hjørnet, men jeg bor i tjukkeste Oslo og kjøper blåbær på Meny eller Rema 1000. I de senere årene har jeg sjelden gått tur i skogen – bare langs Akerselva og i de fine parker og grønne arealer som finnes på Oslos østkant. (På vestkant er naturen privatisert og inngjerdet i villahager.) Noe av bokens hensikt er å hjelpe nettopp meg til å kjenne navnet på flora og fauna som jeg møter på turene mine, fordi «det er krevende å elske noe som er navnløst». Og noe av det som er nødvendig, hvis vi skal løse dagens klima- og naturkrise er nettopp at vi elsker naturen.
Noe annet som er nødvendig er at vi «gjenfortryller» skogen og resten av naturen. Vi i vesten «er gjennommarinert i et nytteperspektiv på naturen». Vi snauhogger skogen, planter nye trær av samme art på samme tid og hogger dem før de er halvveis gjennom sin naturlige levetid – fordi trær er bare tømmer som noen skal tjene penger på. I et dikt av Robert Macfarlane, sier treet: «my world takes years to grow and seconds to crash».
Men mange mennesker i dag opplever likevel skogen «som et sted der du finner ro og trøst. Et sted der du tar del i noe som er større enn deg selv», skriver Sverdrup-Thygeson.
«Vi trenger å kjenne mer på denne ‘unyttige’ og abstrakte nærheten med naturen, med skogen, som mange vestlige, urbane, troende eller ikke-troende mennesker beskriver.»
«Jeg tror vi trenger mer nysgjerrighet, større evne til undring og et åpnere sinn i møte med naturen. En slik ‘gjenfortrylling’ kan hjelpe oss å finne motivasjon og forståelse for den samfunnsendringen som må til, der vi også beveger oss fra vekstøkonomiens ‘leve-av-skogen’ til en ny og framtidsrettet ‘leve-med-skogen’.»
Anne Sverdrup-Thygeson er en gave til nasjonen! Førr ei dame og en naturforsker – hun anretter stoffet slik at en urbant uvitende person som jeg blir helt hekta på lesinga.
For en velskrevet anmeldelse av Anne Sverdrup-Thygesons nyeste bok som nå står på egen «must»-liste. Takk til Ivan. Å oppleve glede i møte med natur, er nok en forutsetning for å bli en hekta klimaaktivist.
Pingback: Flere klimabøker, takk! - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk