Positive muligheter

Miljøvern går aldri av moten, sier Halfdan Wiik i et intervju med Putsj, som er magasinet til Natur og Ungdom. Han var initiativtaker til BKA og råder de unge til å søke kunnskaper. «Jeg har møtt mange mennesker i mitt liv, og det har nesten alltid vært slik at de som ser positive muligheter og handler, er de som har gode kunnskaper.» 

Her kan du se Putsj 2024 nr 1.
Intervjuet med H Wiik på side 7.

– Hvem er Halfdan Wiik?
– Først og fremst en vanlig far og bestefar til to barnebarn, 15 og 19 år gamle. Er snart 77, og er blitt enkemann. Oppvokst i et fiskevær i Lofoten og på et industristed i Sør-Norge. Bor nå i Bergen, og er redaktør for nettsidene til Besteforeldrenes klimaaksjon. Pensjonist etter en lang karriere som bibliotekar – et yrke jeg har likt utrolig godt! Jeg er også ivrig sportsfisker og heimefisker og har drevet mye med hagebruk.
– Hvor kommer ditt engasjement for klima fra?
– For meg er dette del av et større natur- og miljøengasjement, som jeg har hatt med meg helt siden ungdomstida – og særlig etter at jeg leste den berømte boka til Rachel Carson, «Den tause våren», som kom på norsk i 1963, bare ett år etter at den først var utgitt. Den er forresten nettopp kommet ut igjen og finnes i bokhandelen. Anbefales! Det spesielle med klimaproblemet er at det setter generasjonsansvaret så til de grader på dagsorden, og på spissen!
– Hvorfor stiftet du Besteforeldrenes klimaaksjon?
– Fordi jeg ble bestefar, rett og slett. Det er jo en fullkommen skandale, at vi har visst nesten alt vi trenger å vite om menneskeskapt global oppvarming helt siden 1980-tallet, faktisk enda lengre – uten å gripe tak i årsakene. I stedet har vi skjøvet problema foran oss og over på våre uskyldige barn og barnebarn. Slik så det ut i 2006, da jeg tok initiativ til Besteforeldrenes klimaaksjon. Og slik ser det dessverre ut fortsatt, nesten 20 år senere.
– Hva er du mest stolt over at dere har fått til?
– Det viktigste er vel at vi har klart å etablere en slik organisasjon – med et så talende og forpliktende navn. Vi er den største organisasjon i sitt slag i Europa, kanskje i hele verden. Vi har klart å gjøre oss synlige i det offentlige rom, og jeg opplever at vi har respekt hos mange. Tro det eller ei, men besteforeldre har fortsatt troverdighet. Og vi merker jo at barn og unge liker det når vi gamlinger kommer i våre røde hatter og våger å stå for noe på en så tydelig måte!
– Hva håper du på at BKA og klimabevegelsen vil få til i årene som kommer?
– Målestokken for alt er at vi får ned utslippa. Da må vi i Norge begrense og fase ut oljevirksomheta, legge om samferdselspolitikken og bile og fly mindre, og slutte å rasere karbonlagrene i naturen. Det krever et oppgjør med mektige særinteresser og vanetenking. Men alle opplyste mennesker veit jo egentlig at det er nødvendig, derfor har jeg tross alt tru på framtida. Pessimisme og svartsyn er ingen farbar vei. En besteforelder kan i alle fall ikke tillate seg slikt, slik jeg ser det.
– Har du noen gode råd, eller et budskap, til NU-ere som leser denne saken?
– Nå spør du vanskelig, og jeg risikerer å dumme meg ut. Men la gå! Råd 1: Les og skaff deg kunnskaper. Jeg har møtt mange mennesker i mitt liv, og det er nesten alltid slik at de som ser positive muligheter og har god  handlingskompetanse, er de som har gode kunnskaper. Råd 2: Prøv å finne en god balanse mellom det personlige og det politiske. Den enkeltes livsførsel, forbruk, matvaner, osv betyr noe, men ikke alt. Det er viktigere at du bruker stemmeretten din! Råd 3: Ikke ta det for tungt om du blir litt lei av og til. Det skjer med oss alle, og har i alle fall skjedd med meg. Opptil flere ganger. Det kan være et slit å stå så mye i motvind som vi miljøaktivister gjør. Men engasjementet og handlingsoptimismen kommer tilbake, hvis det er tilstrekkelig rotfesta. Når jeg ser tilbake på mitt eget liv som aktivist, er jeg faktisk ganske fornøyd. Miljøvern går aldri av moten!
– Vi unge kan oppleve det som vanskelig å snakke med foreldre og besteforeldre rundt middagsbordet om klimasaken. Hvordan tror du at vi kan få dem til å innse alvoret og handle? Eller bare ha en god samtale om temaet?
– Middagsbordet er vel ikke den beste arena for slike samtaler, kanskje? Men ellers er det nok slik du antyder, at mange voksne og eldre har en tendens til å lukke seg mot en del vanskelige og utfordrende temaer. Årsaken behøver likevel ikke å være slik det er lett å tro, at vi ikke orker å tenke nytt og ikke ønsker å endre på ting. Det kan også være at vi med alderen blir litt mer engstelige for framtida. Jeg opplever det sjøl. Da jeg var ung, var det bare min egen framtid det gjaldt. Det tok jeg på strak arm. Nå gjelder det mine barnebarn, og det er veldig mye skumlere, og gjør meg veldig mye mer urolig. Så kanskje det er lurt å prøve å snakke mindre om problemer og mer om løsninger? Men for all del: Hvis du møter noe som likner på klimafornekter-holdninger og sløvhet om at det ikke spiller noen rolle hva vi i lille Norge gjør, at det er kineserne som må slutte å fyre med kull, osv., så må du bare ikke finne deg i det! Det er dumt, og det er feigt! Og da får du bare ta sjansen på å lage dårlig stemning i heimen! Lykke til!