«Fremtidens samfunn vil være energigjerrig og forbruke minst mulig av fossil energi. Statoil ønsker å bli verdensledende på miljøvennlig energiproduksjon, energisparing og energiøkonomisering og vise verden vei ut av klimakrisen». Kan vi se for oss et slikt nytt og bærekraftig Statoil? Som et framtidsretta energiselskap? Som legger av seg den falske retorikken som brukes for å dekke over ubehaget ved at de – og dermed vi, det norske samfunnet – opptrer som en slags de facto klimafornektere? Det spør Eline og Sigmund Hågvar om, biologer og professorer emeritus ved NMBU. De peker særlig på solenergiens store potensial i fremtiden.
Statoils kreative retorikk
Kloden har fått feber, og vi vet hvorfor. Statoils og regjeringens medisin er å pøse på med mer av det som skaper feberen. «Full gass på norsk sokkel», kunne avisene melde 22. januar. Aldri før er så mange utvinningstillatelser delt ut på en gang. Tilbudene deles ut «med stor glede», forkynte olje- og energiministeren. «Et nytt klimamageplask», var konklusjonen fra SV og miljøorganisasjonene.
Regjeringen, ministeren og Statoil samarbeider godt. For å gjøre ting helt klart sa Helge Lund tidligere denne måneden: «Det er ikke Statoils oppgave å drive med fornybar energi». Er dette også sagt «med stor glede», tro?
Statoil har i flere år forsvart sine sugerør i klodens karbonlagre med kreativ retorikk. De har standardsvar som i første omgang lyder tilforlatelig. Men er svarene gode selv om de stadig gjentas? La oss se på noen av deres formuleringer.
«Verden trenger all den olje og gass som vi klarer å pumpe opp»
Påstanden er trolig sann, i betydningen at det er mulig å selge alt vi klarer å produsere. Men verden trenger ikke en ødeleggende klimakrise. Hva om en narkolanger hadde gitt en tilsvarende begrunnelse i retten for sin omfattende salgsvirksomhet? Mens narkolangerens salg er kriminalisert ved lov, kan man hevde at Statoils ivrige omsetning av fossil energi er miljøkriminalitet.
«Økt energibruk er påkrevd for å få til en høyst nødvendig velferdsutvikling for milliarder av mennesker»
Det stemmer for fattige land, men det må stort sett skje med andre energikilder enn fossile. Solenergi er en god kandidat mange steder. Og den rike verdens energiforbruk må kraftig ned. Atmosfæren tåler ikke annet.
«Vi opprettholder mange viktige arbeidsplasser»
Påstanden stemmer. Men det samme sa man om hvalfangsten, hvor Norge i 1950-årene sendte rundt 7000 mann årlig til Sydishavet. Til hvalfangernes protester ble blåhvalen, verdens største dyr noensinne, fredet i 1965. Det er usikkert om den overlever, og i dag er Norge lite stolt av denne vettløse nedslaktingen. I fremtiden bør flest mulige arbeidsplasser være av miljøvennlig karakter. Gitt politisk vilje, har Statoil mulighet for å gå internasjonalt i bresjen for det som er fremtiden, nemlig et smart og energigjerrig samfunn uten skadelige utslipp. Her ligger store intellektuelle utfordringer og mange varige arbeidsplasser, og vi kunne trenge hele Statoils kreative stab i et slikt løft. Tenk om flere hundre milliarder kunne investeres i slik innovasjon i stedet for å tømme stadig nye brønner. En slik vridning ville også imøtegå kritikken om at Norges ensidige satsing på olje og gass gjør oss sårbare når denne aktiviteten går mot slutten.
«Vi leverer renere olje og gass enn andre»
Også denne påstanden kan være sann. Men det er ikke dokumentert at vår «rene» gass og olje erstatter kullkraft i Europa. Den kommer snarere i tillegg, slik at vi kan fortsette å sløse. Hvis det er selve omsetningen av olje og gass som er problemet, er hovedpoenget å få forbruket ned.
«Vi tar bedre miljøhensyn enn andre under utvinningen»
Det er kanskje riktig. Men ulykker skjer, og Norge er risikovillig. Konsekvensene i sårbare områder kan bli formidable. Miljødirektoratet og miljøbevegelsen advarte mot olje- og gassvirksomhet ved Jan Mayen da Ola Borten Moe var minister, men han ønsket likevel å starte. Han sa at det måtte ekstraordinære grunner til for å stanse disse planene. Miljødirektoratet la frem ekstraordinære grunner: Sårbare og verneverdige områder, isproblemer, og så lange avstander til Norge at viktig hjelp ikke kan komme frem på flere dager. I stedet for å bruke føre-var-prinsippet som er nedfelt i Naturmangfoldloven, ville Moe presse igjennom planene – mot regjeringens rådgivende direktorater. Heldigvis ble disse planene stoppet. Men Moe presterte likevel å åpne for olje- og gassvirksomhet nordover mot svært følsomme naturområder. Statoil applauderte.
Begrunnelsen om at «vi er mer miljøvennlig enn andre» brukes også overfor Statoils utvinning av skifergass i USA. Men uansett ødelegges naturen, og man frykter omfattende forurensning av grunnvannet og andre miljø- og helseskader.
Konklusjon: Statoils retorikk er besnærende, men farlig
Vi undres om Statoil og regjeringen dypest sett tror mer på denne retorikken enn på advarslene fra verdens klimaforskere? Enorme inntekter kan blinde selv fornuftige mennesker, og vikarierende argumenter kan alltid letes opp.
Her er forslag til alternativ retorikk: «Fremtidens samfunn vil være energigjerrig og forbruke minst mulig av fossil energi. Statoil ønsker å bli verdensledende på miljøvennlig energiproduksjon, energisparing og energiøkonomisering og vise verden vei ut av klimakrisen».
Vi bidrar gjerne med forslag til prosjektet «inn i solalderen». Visjonen for dette prosjektet er som følger: «Solenergi vil helt sikkert bli en viktig del av fremtiden. Det geniale med den er at ingen eier den. Den kan lastes ned og brukes av hvem som helst. Og arealer til dette finnes over alt. For har man tak over hodet, har man allerede arealet hvor ressursen fritt kan hentes. Vi er stolte av å bruke vår kreativitet og våre økonomiske muskler til å vise vei inn i solalderen».
(kronikk Klassekampen 05.02.2014, gjengitt med tillatelse fra forfatterne)