Pensjonert diplomat Sverre Stub er førstemann ut i en ny serie med portretter av medlemmer i Besteforeldreaksjonen. Han er utdannet siviliøkonom og har bak seg en variert karriere som bl.a. ministerråd i Paris, leder av UDs avdeling for ressurser og miljø, spesialrådgiver for europeisk sikkerhet samt ti år som ambassadør i Amman og Athen. Et spennende arbeid for det han betegner som en i store trekk meget god norsk utenrikspolitikk. En av de oppgavene som har gitt ham størst personlig tilfredsstillelse, var da han på slutten av 1980-tallet arbeidet i Genève for gjennomslag internasjonalt for Brundtland-rapporten om bærekraftig utvikling.
Tapte muligheter
Internasjonalt samarbeid for å løse felles utfordringer har alltid stått sentralt for den erfarne diplomaten. Det viktigste ved siden av miljø og klima er arbeidet for fred og for å gi fattige bedre muligheter til å komme ut av fattigdommen. Europa har et stort ansvar og må spille en sentral rolle, poengterer han. Og her sitter selvsagt EU i førersetet, rett nok uten en norsk hånd på rattet.
Ambassadør i Athen
– Brundtland-rapportens analyser og anbefalinger har, jeg hadde nær sagt dessverre, nesten like stor aktualitet den dag i dag. Rapporten trakk opp de langsiktige perspektivene, perspektiver som politikere, som skal gjenvelges, sjelden legger avgjørende vekt på. Det har vært mange tapte muligheter, og fremtiden kan komme til å felle en streng dom over vår tids politikere.
Mange vil nok en dag også undres og fortvile over både foreldre- og besteforeldregenerasjonenes overdrevne forbrukskultur, legger han til.
Under Arendals-uka i år var han med og sto på stand for Besteforeldreaksjonen. Det var en fin opplevelse, synes Stub. – Jeg fikk gitt brosjyren vår til selveste statsministeren, til og med. Det er viktig å vise engasjement på denne måten, selv om vi ikke alltid kan vite om vi når fram.
– Som verdikonservativ har jeg alltid følt forvalteransvaret sterkt. Fotavtrykket vi setter, globalt, som nasjon og hver enkelt av oss, opptar meg. Mitt forhold til forvalteransvaret gjorde at jeg meldte meg inn i Fremtiden i våre hender allerede ved opprettelsen i 1974. Erik Dammann har vært en helt nødvendig mot-røst i landet vårt og til en samfunnsutvikling der jaget etter økt materielt forbruk har gått alt for langt.
Må bli mer synlig
Besteforeldreaksjonen ser Sverre Stub på som en naturlig fortsettelse av dette engasjementet. – Det er i vår egen og våre barnebarns interesse at politikken er verdiforankret. Langsiktig ansvarlig tenkning heller enn kortsiktig høsting gjør at jeg ikke bare er imot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, men også skeptisk til utvinning i Barentshavet og lenger nord.
– Handlingsregelens fire prosent burde brukes på utvikling av alternativ energi, så får vi eventuelt tåle noe mindre økning i velferd, lønn og pensjon. I alle fall i lønn, legger den ferske pensjonisten spøkefullt til.
Men Besteforeldreaksjonen har bare tusen medlemmer. Hva kan vi gjøre tror du, for å få med oss flere av de til sammen 400 000 besteforeldrene i Norge?
– Jeg er sikker på at mange er enige med oss, men som nettverk er vi nok ikke så synlig som vi burde være. Kanskje vi kunne appellere til noen eldre, vellykkede investorer for å få finansiert en proff PR-kampanje? Selv om mange private formuer er skapt gjennom investeringer i annet enn grønn økonomi, så har alder og visdom fått noen investorer til å heve blikket. Noen kan kanskje bli med på laget? En annen vei til økt synlighet er gjennom sosiale medier, hvor det er gode muligheter for samarbeid mellom besteforeldre og barnebarn.
I høst var en gruppe fra Besteforeldreaksjonen med på Folkets klimamarsj i New York. Om et år blir det stormobilisering til Paris og klimatoppmøtet der. Blir du med?
– Jeg har bodd over fire år i den franske hovedstaden. Mitt hjerte banker for både Paris og klima. Veldig fristende å bli med.