I Paris har norske aktivister gått i et eget «skammens demonstrasjonstog» mot det de mener er norsk dobbeltspill i og utenfor klimaforhandlingene: Landets forsøk på å fremstå som særlig langt fremme internasjonalt, uten å endre særlig mye på hjemmebane. I magasinet Energi og Klima skriver Anders Bjartnes, forfatter av boka «Det grønne skiftet» om det norske janusansiktet: «I Paris er Norge ‘good guy’ og statsministeren støtter ambisiøse forhandlingsmål. Samtidig i Brussel driver olje- og energiminister Tord Lien en kampanje for at EU skal kjøpe store volum gass fra Barentshavet – frem til midten av århundret og enda lengre.»
Et etisk og politisk problem
Det er bra at den norske statsministeren trekker opp sjekkheftet og bidrar til tiltak som stimulerer til teknologioverføring og investeringer i fattige land, skriver Anders Bjartnes. Men tenk om Erna Solberg i tillegg til dette hadde reist til Paris med et løfte om at Norge vil investere substansielle summer fra Oljefondet i fornybar energi.
Også Statoil viser to ansikter. I The Guardian skriver selskapets nye bærekraftsjef, Bjørn Otto Sverdrup, om hvor sterkt selskapet ønsker en sterk global klimaavtale. I Brussel driver Statoil lobby for gassen fra Barentshavet, og beklager seg over politikk som fremmer fornybar energi.
Den etiske siden ved satsingen på olje og gass i Barentshavet handler om det er rett, i meningen moralsk riktig, å satse på leting og utvinning av fossil energi i et tidsperspektiv som strekker seg frem til siste halvdel av århundret. Den politiske siden handler om det er klokt å binde Norges fremtid til at fossil energi har en så lang tidshorisont. At Norge har to ansikter i klima- og energipolitikken, er godt synlig allerede. Det kommer til å bli mer påtakelig etter hvert som årene går.
Les hele artikkelen i Energi og Klima: http://energiogklima.no/blogg/bjartnes/norges-to-ansikter
Fra «Embarrassed Norwegians Climate March» på søndag, i protest mot at Norge taler med to tunger. Foto: Elisabeth Finne.