Konferansen «Broen til framtiden» ble arrangert for tredje gang som et samarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kirke og trossamfunn. Blant arrangørene var også Besteforeldrenes klimaaksjon som definerer seg som en rettferdighets-organisasjon. Gunnar Kvåle fra Besteforeldreaksjonen i Hordaland var en av mange fornøyde deltakere. Dette ble igjen en konferanse som tar pulsen på hva som skjer, og ikke skjer, på klimafronten i Norge, skriver han i sin personlige oppsummering. Samtidig er han sterkt bekymret for at tiden går uten at vi kommer skikkelig i gang med omstillingstiltak som virkelig monner.
Norge etter Paris
Den nye Paris-avtalen var utgangspunktet for mange av foredragene og innleggene på konferansen. Det var enighet om at målene derfra er viktige, men at det som mangler er raske tiltak som gir reduserte utslipp. Politikerne er gode på ambisiøse mål, men elendige på gjennomføring, både nasjonalt og globalt.
Johanne Sæther Houge fra Naturvernforbundet påpekte at målene som av landene ble innrapportert til Paris mest sannsynlig vil føre til en global oppvarming på mellom 2,7 og 5 grader. Selv to grader vil bli katastrofalt mange steder, og verden er avhengig av at vi raskt får på plass en politisk prosess både internasjonalt og i det enkelte land. Både mål og midler må kraftig skjerpes. Rike land må kutte mest, og det må skje raskt. Vi må også bidra til bedre tilpasning og større motstandsdyktighet mot klimaskader i andre deler av verden.
Debatten etter Paris viser at hele den norske oljesektoren føler seg truet, mente Houge. De går høyt på banen med argumentasjonen om fortsatt full kjør for utvinning og leting. Den 23. konsesjonsrunde går som planlagt. Det er viktig for det folkelige engasjementet at politikere nå viser oss at det er på tide å snu. Dette er også er moralsk spørsmål. En økende multi-religiøs mobilisering er i denne sammenheng viktig!
Også statsminister Erna Solberg pekte på at det er lettere å bli enige om målene enn å gjøre det som skal til. Hun sa ingen ting som kunne tyde på at Paris-avtalen vil få betydning for norsk olje- og gassproduksjon. Hovedsvarene på klimautfordringen fra hennes side synes å være teknologiutvikling og grønn vekst på områder der Norge kan bli ledende. Som eksempler nevnte hun miljøvennlig ferjeproduksjon, sterkere satsing på karbonfangst og lagring (CCS) og lavere landingsavgifter for fly som går på biodrivstoff. Hun problematiserte ikke at CCS umulig kan komme på plass raskt nok og i en så stor skala som er nødvendig for å kunne påvirke nasjonale eller globale utslipp vesentlig. Problemene med storsatsing på biodrivstoff nevnt hun heller ikke. Hun mente vi må få bedre fram de gode nyhetene og nevnte som eksempel Elkem solar i Kristiansand som starter opp produksjon av silisium med 70 nye arbeidsplasser.
Connie Hedegård, tidligere EU-kommisær for klima og nå medlem av den norske regjerings utvalg for grønn konkurranseskraft, var kritisk til påstanden om at vår olje- og gassproduksjon er en del av løsningen på klimautfordringen, slik det fra norsk side blir hevdet. Også Norge må bidra til at mer en ¾ av fossile resurser må bli liggende. Argumentasjonen om at Norge leverer litt grønnere olje og gass enn resten av verden holder ikke! Helene Frihammer fra Norsk klimastiftelse som ledet en samtale etter Erna Solberg sitt innlegg, reiste et betimelig spørsmål om hvordan det er mulig å argumentere for ny norsk olje- og gassproduksjon i Arktis, når dette i hovedsak vil gi produksjon først fra 2030 og utover. På denne tid må jo klimagassutslippene må gå mot null om Parisavtalen blir tatt på alvor.
Mette Nord, leder i Fagforbundet, påpekte i åpningsforedraget at det er «Ingen jobber på en død planet» og at det nå haster med handling. Sterkere politisk styring er nødvendig. Oljepolitikken kan ikke løsrives fra klimapolitikken. Satsingen på olje- og gassutvinning i Arktis må stoppes. Vi må arbeide for å endre både politikken, samfunnet og oss selv. Rike land må gå foran. Våre naturverdier og vår formue må forvaltes som tilhørende hele verden!
Jan Egeland fra Flyktninghjelpen, viste oss at klimaendringene alt nå er en katastrofe for mange, ved at livsgrunnlaget ødelegges. De fattige rammes først og hardest. Hvert år siden 2008 har i gjennomsnitt 26 millioner blitt fordrevet på grunn av klimaendringene. Antall fordrevne på grunn av naturkatastrofer er 2 – 5 ganger høyere enn de som flykter på grunn av krig og konflikt. De aller fleste (95 %) fordrives i eller til et fattig land. Flyktningkonvensjonen omfatter ikke klimaflyktningene, og de mangler derfor rettigheter som andre flykninger har. Det er mulig å hjelpe fattige land til sterkere motstandskraft for å beskytte seg mot klimaendringene. Eksempelvis førte en flom i Bangladesh i 1970 til mer enn 500.000 døde. Etter en liknende flom i 2007 var det 4264 som omkom. Trenger bedre varsling, men det finnes få værstasjoner i den del av verden der vi trenger det mest.
Anderas Ytterstad ledet en pleumseksjon om Arktis der klimaforsker Kim Holmen sammenlignet kampen mot oljeavhengighet med andre samfunnsproblemer, som narkomani og prostitusjon. Ansvaret ligger både på produsenten og konsumenten. Når det gjelder narkomani legger vi ansvaret primært hos på produsenten. Når det gjelder prostitusjon peker vi primært på konsumentens ansvar. Når det gjelder klima ligger ansvaret både på konsumenten og produsenten. Vi har alle et etisk for å redusere utslipp.
Leif Magne Helgesen, prest på Svalbard, snakket om klimarettferdighet. Verden har tre hovedutfordringer: fattigdom, krig/konflikt og klima. Kirken har et ansvar for å si fra på alle disse områdene. Oljeutvinning i Arktis er ikke forenlig med Paris-avtalen. Silje Lundberg mente at oljeindustrien “lover over og lyger» når det gjelder arbeidsplasser som industrien lover å skape i nord. Industrien velger å ignorere alle advarsler mot oljeutvinning i Arktis. Jussprofessor Beate Sjåfjell, leder av Concerned Scientist påpekte at olje- og gassutvinning i Arktis ikke er forenlig to-grader scenariet. Tildeling 23. Konsesjonsrunde er i strid med Grunnlovens §112. En representant for islamsk råd påpekte at alle har en moralsk plikt å delta i klimakampen. Allah befaler oss ikke å ødelegge jorden.
Ellers bidro en representant for det London-baserte Carbon Tracker Initiative med en detaljert gjennomgang av karbonbudsjettet. Dette viser at det meste av de fossile ressurser som oljeindustrien planlegger å utvinne må bli liggende og blir verdiløse som «stranded dassets» om global temperaturstigning skal kunne begrenses til to grader. Dette viser at det også økonomisk er meget risikabelt å satse på utvinning i Arktis.
Sean Sweeney fra Trade unions for Energy Democracy som siste foredragsholder argumenterte sterkt for at det er nødvendig å få demokratisk kontroll med energi-ressursene hvis vi skal kunne nå klimamålene. Sterkere styring av produksjon av både fossil og fornybar energi er nødvendig. En høyere pris på karbon, 80-120 dollars per tonn CO2, er nødvendig. Som eksempler på at folkelig mobilisering og mobilisering av fagbevegelsen nytter, nevnte han at da byggingen av «Keystone XL-pipeline» for transport av olje fra oljesandanleggene i Canada gjennom USA ble stoppet, spilte et massivt press fra fagbevegelsen, blant annet fra fagorganiserte sykepleiere, en viktig rolle. For å stoppe miljø- og klimaskadelig «fracking» for utvinning av skifergass i England og andre land er det etablert en gruppe «Unions against fracking» (se http://unionsagainstfracking.org/the-statement/) som er en viktig gruppe for å stoppe planer om storsatsing på skifergass verden rundt.
Samlet må en kunne si at konferansen var vellykket og svarte til forventningen. Med flere parallellsesjoner som ikke er omtalt her, ble mange ulike tema diskutert. Dette var bra, men bidro kanskje også til at et sterkt og samlet budskap for hva som nå må gjøres, kom dårligere fram enn det burde. En uttalelse med klimakrav fra konferansen som ble overlevert Erna Solberg ble ikke lest opp eller distribuert. Den kompakte «Vår olje og gass er en del av løsningen»-mentaliteten kan være ganske utmattende å stange imot. Konferansen var likevel en sterk markering for at klimahandling som monner snart må på plass. Det er positivt å oppleve at deler av industrien alt er i gang med egeninitiert omstilling. Det er først og fremst politikerne som henger etter, og det er i det ledende politiske miljøet det skjer minst av den nytenking vi nå trenger. Det kommer nok, men tiden er den største fiende vi har i klimasaken. Fortsetter det som nå i 10-15 år til, er faren stor for at vi har satt i gang irreversible prosesser som det kan bli umulig å få tilbake kontrollen over.