Paris-avtalen inneholder en forpliktende paragraf om å legge til rette for folkelig deltakelse og engasjement i klimasaken. Men den norske regjeringens klimainnsats mobiliserer ikke – den passiviserer, skriver styremedlem i Besteforeldreaksjonen, Finn Bjørnar Lund, i en artikkel i magasinet Energi og Klima. På Klimatoget til Paris deltok et hundretalls aktivister fra mange ulike organisasjoner. Klimaminister Tine Sundtoft var selv på Oslo S, ønsket alle vel av gårde og takket for innsatsen. Desto mer skuffende er oppfølgingen, mener Finn Bjørnar. Det meste synes å holde fram i gamle spor, som om lite eller ingenting har skjedd.
Article 12: «Parties shall cooperate in taking measures, as appropriate, to enhance climate change education, training, public awareness, public participation and public access to information, recognizing the importance of these steps with respect to enhancing actions under this Agreement.»
Klare til å gå ombord i Klimatoget til Paris: Linda Parr og Finn Bjørnar Lund. Foto: Andra Rygg Nøttveit
Artikkelen (avtaleteksten er ennå ikke oversatt til norsk) gir grunnlag for sterkere offentlige initiativer, som:
1. Kunnskapsformidling som inspirerer og mobiliserer til innsats. Det er nødvendig å komme ut av den defensive, selvrosende argumentasjonen om at vi gjør mye. I stedet må vi få fram at det haster. Det er mer engasjerende å snakke om klimamål for de nærmeste årene enn for 2050, selv om langsiktighet også er bra.
2. Tilrettelegging for brukernes klimavennlige valg. Det er viktig at vi alle blir kjent med våre fotavtrykk. Bilannonser opplyser i dag om utslippsnivåer. Det burde også gjelde i annen markedsføring: Flyreiser og annen transport, produkter som gir utslipp, etc. Hvis regjeringen ikke ønsker å sette inn systematiske informasjonstiltak og legge bedre til rette for klimariktige valg fra befolkningen, ville det være naturlig å stille midler til disposisjon og utfordre andre til å gjøre det.
3. Klima- og energivennlige initiativ. Cicero anbefaler støtte til ny energi- og klimateknologi. Noen ville påpeke at dette gjøres i dag. For lite for seint, sier andre.
En ny analyse fra Cicero viser at vi kan ha 50 prosent sjanse til å holde gjennomsnittstemperaturen på 1,5°C hvis dagens utslipp varer i 5 år til. Deretter må utslipp nulles ut. Fra før viser karbonbudsjettet at vi med dagens utslipp fram til 2040 med ubehagelig stor sannsynlighet kan nå 2°C. Snakk om mange decennier med oljeleting og produksjon, bl.a. i Barentshavet, passer dårlig inn her.
Politikerspråket om Norges klimainnsats internasjonalt, om EU-samarbeidet og illusjonen om norsk gass som «løsning på klimaproblemet», er ikke bare diskutabelt. Det passiviserer. Det gir et inntrykk av at Norge bidrar, at politikerne tar ansvar og vi ikke trenger å bry oss. Artikkel 12 i Paris-avtalen krever det motsatte: Regjeringen må tilrettelegge for at folk kan bry seg! Paris-avtalen krever at vi mobiliseres i arbeidet mot klimaendringer.
Se hele artikkelen i Energi og Klima:
http://energiogklima.no/kommentar/folkelig-engasjement-for-klimasaken
Vel skrevet Finn Bjørnar.
Tallene fra Cicero taler sitt tydelige språk, vi har kun 50% sjanse til å klare 1,5 gradersmålet, eller sagt på en annen måte, kun 50 % sjanse til at vi skal klare å holdes oss innenfor «en halv gang til så ille som vi har det i dag» med stor grad av sannsynlighet til at det skal bli dobbelt så ille som det er i dag, 2 grader er mer sannsynlig enn 1,5 grader sier mange.
Men hvordan nå folket med disse realiteter? Hva er de kloke grep for å stoppe denne destruktive utvikling?
Men igjen Finn Bjørnar – vel skrevet
Takk for ein viktig artikkel! BKA har ei viktig rolle i å synleggjere folkelig engasjement, for folk er nemleg samde om at vi må ta vare på jorda og at barna skal få gode livsvilkår.
Kanskje skulle vi bli meir målretta og vise tydelegare kva for prioriteringar vi må ta: Kutt støtten til oljenæringa og bruk pengane til fornybar energisatsing.