Det finnes både positive og negative trender i vår påvirkning av klimaet, skriver Kristoffer Rypdal i en kronikk i Nordlys. Han er professor i klimadynamikk, og viser at det positive bl.a. skyldes de siste års overgang fra kull til gass. Men den som tror at dette er redningen også framover, må tro om igjen. Det globale karbonbudsjettet bestemmer hvor mye vi totalt kan slippe ut av CO2, og er snart brukt opp. «Hvis vi kunne erstatte alt kull med like deler olje og gass, så ville utslippene fra fossil energiproduksjon bare reduseres med femten prosent. Dette er alt for lite til å være et viktig element i en strategi for å nå klimamålene.»
Tall til glede og besvær
■ De siste ti årene har det hvert år vært publisert en autoritativ vitenskapelig artikkel som oppsummerer status for det globale karbonbudsjettet. Dette budsjettet kvantifiserer utslippene av CO2 til atmosfæren fra forskjellige kilder, og opptaket av CO2 fra atmosfæren til havet og til vegetasjon og jordsmonn på land. Den siste artikkelen i rekken er et resultat av et samarbeid mellom femtifire forskningssentre og ble kunngjort på en pressekonferanse ved klimakonferansen COP22 som pågår i Marrakech i disse dager.
■ Tallene som presenteres aktualiseres av at Paris-avtalen (COP21) nylig trådte i kraft. Verdens nasjoner må nå stake ut en klimapolitisk kurs for å nå utslippsmålene og begrense skadevirkningene av den globale oppvarmingen. Dessverre er det lite som tyder på at utslippsmålene som ble vedtatt i Paris er tilstrekkelig til å begrense oppvarmingen til to grader, men dette er ingen grunn til å ikke å sette alle kluter inn på å nå dem.
■ En grunn til at disse tallene er så viktige er at de avslører både positive og negative trender i menneskenes påvirkning av klimaet. Disse trendene er ikke like godt kjent av alle som er med å utforme klimapolitiske strategier. Men kunnskap om dem er viktig. Vi må sette inn støtet der effekten er størst på lang sikt.
■ Den dårlige nyheten er at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren fortsetter å øke i samme takt som tidligere, og at utslipp av CO2 som skyldes avskoging øker kraftig. Den gode er at utslippene fra forbrenning av fossilt materiale og sementproduksjon ikke har økt signifikant de tre siste årene.
■ En annen dårlig nyhet er at det skjer endringer i takten som CO2 fjernes fra atmosfæren. For å forstå dette må man ta i betraktning at CO2 gjennomgår et naturlig kretsløp der denne gassen utveksles mellom atmosfære, hav, vegetasjon og jordsmonn. Uten menneskelig aktivitet er dette kretsløpet i balanse, og den økningen vi har sett i atmosfærekonsentrasjonen fra 277 til 400 ppm siden den industrielle revolusjonen skyldes en forstyrrelse i denne balansen. Det siste tiåret har gjennomsnittlig førtifire prosent av CO2-utslippene blitt akkumulert i atmosfæren, mens resten har blitt tatt opp i havet og i landvegetasjonen i omtrent like monn. Men de siste par årene har opptaket på land blitt nesten halvert. Hovedforklaringen på dette er kraftig tørke med tilsvarende redusert fotosyntese i tropisk vegetasjon på grunn av værfenomet El Niño som inntraff sist vinter. Dette illustrerer hvor sårbart CO2-kretsløpet er for klimaendringer.
■ Men hva er årsaken til nullveksten i utslippene fra fossil energiproduksjon? Denne stagnasjonen var ikke ventet i en verdensøkonomi som er i god vekst. En god kilde til informasjon om dette er BP Statistical Review of World Energy 2016. En indikator vi kan finne her er at økningen siste år i produksjonen av primær energi bare er halvparten av den gjennomsnittlige økningen over det siste tiåret. Primær energi er energiinnholdet i brenslet, og for fossil energi er den betydelig høyere enn den energien som er til rådighet for brukerne. Overgang til fornybar energi som vannkraft, sol og vind, gir lavere produksjon av primær energi ved samme reelle energikonsum, så økt fornybarproduksjon kunne være en forklaring. Men vannkraft utgjør bare sju prosent av verdens primære energiproduksjon, mens andre fornybare kilder utgjør bare tre prosent, så økt fornybarproduksjon er bare en del av forklaringen. Et annet bidrag er energieffektivisering, og et tredje er skifergassrevolusjonen i USA, som har medført en reduksjon av kullproduksjonen i USA med ti prosent per år. Kinas kullproduksjon synker også med to prosent, og dette har stor betydning globalt, siden Kina står for halvparten av verdens konsum av kull. Både i USA og Kina er hovedårsaken til nedgangen i utslippene at konsumet av kull er erstattet med olje og gass.
■ Så betyr ikke dette at den norske olje- og gasslobbyen har rett? At klimamålene langt på veg kan nås ved å erstatte skitten kull med renere olje og gass? Dessverre er det ikke så enkelt. Verdens konsum av kull i 2015 var 3840 Mtoe (millioner tonn oljeekvivalenter). Oljekonsumet var 4331 Mtoe og gasskonsumet 3135 Mtoe. Forbrenning av olje gir 1.3 ganger så store utslipp som forbrenning av gass, og kull slipper ut 1.7 ganger så mye. Hvis vi kunne erstatte alt kull med like deler olje og gass, så ville utslippene fra fossil energiproduksjon bare reduseres med femten prosent. Dette er alt for lite til å være et viktig element i en strategi for å nå klimamålene.
■ For å nå klimamålene må vi redusere utslippene med minst én prosent per år hvis vi starter med dette i dag. Det betyr at en strategi med hovedvekt på å erstatte kull med olje og gass i teorien kan holde oss på den påkrevde utslippsbanen i femten år framover, men så er det definitivt slutt. Da konsumeres det ikke mer kull, og vi må begynne å kutte kraftig i konsumet av olje og gass. Dette lar seg selvsagt ikke gjøre hvis vi i mellomtiden har nedprioritert omstilling til en fossilfri økonomi til fordel for nye investeringer i leting og utvinning av nye fossile ressurser.
Fra Nordlys 21. november 2016