På tide å bli skremt?

Det er blitt vanlig å hevde at den urovekkende klimakunnskapen må omskapes til et positivt budskap for å nå fram, og at såkalt «skremselspropaganda» virker mot sin hensikt. Det er Olav Elgvin ikke enig i. Han er stipendiat i sammenliknende politikk, og mener det er saklig grunn til både skremsel og frykt. Det avgjørende er at frykten blir kanalisert inn i politisk handling, ved at det finnes politiske ledere som både kan sette ord på frykten og peke på hva som må gjøres.

Man skal ikke skremme folk, sies det. Hvorfor ikke?
«Det er, det kan jeg love, verre enn du tror». Slik åpnet en bredt anlagt reportasje i det amerikanske magasinet New York Magazine som gikk i trykken forrige uke. Temaet var klimaendringene og hva det vil gjøre med kloden. Journalisten David Wallace-Wells hadde brukt månedsvis på å intervjue klimaforskere og lese forskningsartikler. Så skrev han en artikkel der han oppsummerte alt dette. Men i stedet for å lage en nyansert beskrivelse av hva som er sannsynligheten for det ene eller andre scenarioet, og hva vi kan gjøre for å unngå det verste, smelte Wallace-Wells til med en bekmørk beskrivelse av hva som kan bli utfallet hvis vi ikke gjør noe.

Hva sier forskningen om hvordan verden blir hvis verden blir fem-seks grader varmere? Wallace-Wells sparte ikke på kruttet: Store deler av verden vil bli ubeboelig. Matproduksjonen vil synke. I mange områder vil varmen bli dødelig. Havene vil stige. Det vil bli konflikt, massemigrasjon og krig. Veldig mange mennesker kan komme til å dø. Så enkelt, og så brutalt. Men Wallace-Wells nøyde seg ikke med å peke inn i fremtiden. Han viste hvordan disse konsekvensene allerede har begynt å vise seg i ulike deler av verden. Klimakatastrofen er her allerede. Spørsmålet er bare hvor omfattende den vil bli.

Artikler om klima får sjelden mange lesere. De blir ivrig delt av miljøaktivister, men der stopper det ofte opp. Denne artikkelen var et unntak. I løpet av et par dager ble den lest av over to millioner mennesker over hele verden. Men mottakelsen fulgte ikke det vanlige mønsteret. Vanlige lesere trykket den til sitt bryst. Folk leste den og ble vettskremt. Noen skrev på Twitter at de ikke fikk sove, eller at de nå vurderte å ikke sette barn til verden.

Skremselspropaganda eller ikke
Blant de profesjonelle miljøaktivistene og klimaforskerne, derimot, var det mange som reagerte nøyaktig omvendt. Med den anerkjente klimaforskeren Michael Mann i spissen rykket de ut: «Unyansert». «Apokalyptisk». «Skremselspropaganda». Noen feil viste det seg at det var. Metanet som er lagret i permafrosten vil antakelig ikke slippe ut med det aller første, men gradvis slippe ut over en lengre periode. Det er ikke sikkert at verdenshavene vil begynne å slippe ut giftige gasser som til slutt tar livet av oss. Et par av scenarioene som i artikkelen ble presentert som klimaforskernes prediksjoner om hva som vil skje ved en viss temperaturstigning, viste seg snarere å være prediksjoner om hva som kan skje.

Men hovedgrunnen til at en del av de etablerte klimaaktivistene og forskerne reagerte, var ikke feilene de fant. Også en del av kritikerne innrømmet det: Dersom verden blir fem-seks grader varmere, noe som kan skje dersom vi ikke reduserer utslippene, er det relativt sannsynlig at store deler av verden faktisk blir ubeboelig. Hovedtesen til Wallace-Wells – at tilstanden kan bli apokalyptisk dersom vi ikke gjør noe – var det få som bestred. Grunnen til at de etablerte klimaaktivistene reagerte, var snarere at reportasjen kunne skape angst. Den kunne skape panikk. Og angst og panikk, sa de, fører ikke til handling. Det fører til apati, til fornekting, at man gjemmer hodet i sanden. Derfor var det viktig å få sagt det høyt og tydelig: Så ille er det ikke! Det er håp! Folk må gjerne bli mer bekymret, bare ikke alt for bekymret.

Må kommunikasjon være postiv?
Også i den norske miljødebatten er dette noe som ofte blir gjentatt. Både i Norge og i utlandet har miljø- og klimakampen skapt små miljøer av profesjonelle miljøaktivister. I mange av disse har det formet seg en slags enighet om at miljøkommunikasjon må være positiv. Man må peke på mulighetene, og man må ikke være dystopisk.

Disse antakelsene bygger gjerne på studier fra psykologi og kognisjonsvitenskap. En del slike studier har ganske riktig vist at folk kan reagere på skummel eller truende informasjon med å stenge den ute. Men gjelder dette også når vi snakker om sosiale fellesskap, om samlinger av politisk interesserte borgere?

Selv har jeg blitt mer og mer tvilende til om slike psykologiske studier kan hjelpe oss å forstå politisk endring. Hvis man skal bruke forskerspråket, er spørsmålet hvilken ekstern validitet de har. Er de gyldige for verden utenfor laboratoriet? Mange slike studier tar utgangspunkt i hvordan enkeltmennesker reagerer på truende informasjon hver for seg, i isolasjon. Men samfunnet er mer enn en samling isolerte enkeltindivider. Historiske og sosiologiske studier, for eksempel i antologien Climate Change and Society fra 2015, tegner ofte opp et annet bilde. Når folk er redde, og samtidig ser politiske muligheter for endring, kan de reagere med å kreve handling.

Under den kalde krigen var det mange som var redde for atomkrig. Det er mulig dette førte til apati hos noen. Men det førte også til sterke folkebevegelser som presset på for nedrustning. De lyktes ikke – men det folkelige engasjementet var stort. Noe liknende kan man i dag se på innvandringsområdet. En del mennesker er redde for hva innvandring kan føre med seg. Det har ført til sterkt engasjement, til oppblomstring av innvandringsfiendtlige partier, og til en strengere innvandringspolitikk i mange land. Et mindre dramatisk eksempel er frykten for Y2K-bugen før årtusenskiftet. Mange dataprogrammerere var – med rette eller urette – redde for at verdens datamaskiner kunne kollapse når 1999 ble til 2000. Gjennom mobilisering og aktivisme spredde denne frykten seg. Det førte til at mange stater gjorde det de kunne for å avverge problemet. Vi trenger heller ikke gå langt tilbake i tid for å se slike mekanismer i sving. Den nåværende presidenten i USA ble valgt etter en kampanje som i stor grad spilte på frykt, der han lovet at han skulle gjøre det godt igjen.

Ærlighet viktigst
Det avgjørende for om denne type frykt blir kanalisert inn i politisk handling er om det finnes politiske ledere som kan artikulere frykten og peke på hva som må gjøres for å avverge det folk frykter. Hvorfor er det da så mange miljøaktivister som er redde for å si det de innerst inne frykter – at faren vi står overfor er apokalyptisk? Hvorfor blir vi ikke fortalt av politikerne som har skjønt klimaproblemet at vi har all grunn til å være redde? Det er mulig at den apokalyptiske retorikken ikke hadde så mye for seg for 10-15 år siden, da det fortsatt var vanskelig å observere klimaendringene i det daglige. Men nå føler vi det på kroppen. Vi merker at ekstremværet kommer oftere. Vi ser at polene smelter. Vi ser hvordan somrene i sør-Europa har blitt så varme at det på enkelte dager kan være farlig å oppholde seg for lenge ute. Samtidig tegner klimaforskerne opp scenarier som blir stadig mer alvorlige. Klimakrisen virker ikke lenger som science-fiction eller fantasy. Vi ser den utfolde seg, alle sammen.

For min del tror jeg det er på tide å være ærlig. Det er på tide å få panikk. Og så, sammen, skal vi handle.

Olav Elgvin er stiepndiat ved UiB. Han forsker ikke på klimaendringer selv, men har lenge vært engasjert i kampen for et levelig klima. Dette er en utvidet og redigert versjon av en kommentar som sto på trykk i Klassekampen 22.7.2017.