Grunnlegger av Besteforeldrenes klimaaksjon, bibliotekar Halfdan Wiik, la i sin tale under landsmøtemiddagen vekt på det handlingsoptimistiske budskapet som må være kjernen i det vi driver med som organisasjon. Pessimismen er en tilskuerholdning, sa han. – Jeg tenker at dette er noe av det viktigste vi eldre kan formidle til dem som er unge i dag: at verden kan forandres og forbedres. Vi veit det. For vi har vært med på det. Vi har levd i forandringenes tidsalder.
For et par år sida blei jeg portrettintervjua i avisa Sunnhordland, på Stord. I den forbindelse kom jeg til å si at de to viktigste framskritta i den tida jeg har levd har vært innedoen og folketrygda.
Det var ikke ment som en spøk. For en med min bakgrunn, født og oppvokst i et overbefolka lite hus på en steinhaug i Lofoten, med foreldre som begge kom fra små kår, var dette tvert imot en naturlig ting å framheve.
Folk med en annen bakgrunn vil peike på andre ting. F.eks. kvinnenes inntog i samfunnslivet og reproduktive rettigheter.
Men uansett bakgrunn, og hva som har vært viktigst for oss, så er det noe grunnleggende som er felles. Nemlig dette: At ingen sosiale og moralske framskritt har kommet av seg sjøl. De har vært kjempa fram nedenfra, av mennesker som aldri ga opp og av de store folkebevegelsene.
Framskritt er de utilfredses verk, sier Jean-Paul Sartre.
Fagfolk og politikere har vært viktige. Men uten bevegelse i folket og et uimotståelig trøkk nedenfra, ville vi hatt verken folketrygda eller kvinnefrigjøring.
Innedoen hadde nok kommet uansett, det må vel innrømmes.
Jeg tenker at dette er noe av det viktigste vi eldre kan formidle til dem som er unge i dag: AT VERDEN KAN FORANDRES OG FORBEDRES. Vi veit det. For vi har vært med på det. Vi har levd i forandringenes tidsalder.
Ingen snakka om miljø den gangen vi var barn og unge. I dag snakker alle om det. Så mye at begrepet har mista sin brodd, vil mange mene. I hvert fall er det sikkert at miljøbevegelsen må fornye seg, uttrykksformene sine og språket sitt – slik også Finn Wagle tok opp før i dag.
Da jeg tok initiativ til Besteforeldreaksjonen, var det fordi jeg følte at en ny og litt annerledes stemme kunne trenges. Klimadebatten var for teknisk, den gikk over hodet på folk. Det trengtes en stemme som på forhåpentligvis kunne vekke litt oppsikt, og nå ut til nye grupper med et budskap som taler mer direkte til hjertene.
For å sitere Gro Nylander på vårt landsmøte i 2014, som siterte Sigrid Undset: «Der kommer intet inn i intellektet, som ikke først har vært innom følelserne.»
Jeg opplever at Besteforeldreaksjonen har gjort mye riktig. Organisasjonens eksistens og dens navn har vært et riktig og viktig budskap i seg sjøl. Mange flere enn før snakker nå om generasjonsansvaret.
Kjennetegnet vårt, de røde hattene, kunne ikke truffet bedre. Rødt er den mest følelsesladde av alle farger. Rødt er signalfargen for fare! Rødt er symbolet på kjærlighet og solidaritet!
Den rette stemmen, bokstavelig talt, har vi ikke minst funnet gjennom Ola Dimmen og hans sanger, som har vært noe helt nytt i klimabevegelsen. – Du vet du er på Arendalsuka, skreiv Aftenposten i sommer, når du støter på en gjeng syngende pensjonister i Besteforeldrenes klimaaksjon.
En fordel med å bli eldre, er at du ikke lenger tar deg sjøl så høgtidelig. Vi er blitt litt klokere med åra. Vi kjenner vår utilstrekkelighet. Dermed er vi kanskje også blitt mer overbærende.
For også det kan trenges. For klimakrisen skyldes ikke enkeltpersoner, som forfatteren Karl Ove Knausgård sa i sin kraftfulle appell under den store klimamarkeringa utafor Stortinget før valget. Men den skyldes heller ikke konsernledere eller politikere, sa han. Den skyldes en kultur som vi alle er en del av – ja, DET ER DET SOM ER OSS.
Og det ligger et håp i den tanken, føyer den kloke mannen Knausgård til: – Hvis det finnes vilje til forandring i meg, hvis det finnes vilje til forandring i deg, hvis det finnes vilje til forandring i alle som er her i dag, da finnes den samme viljen overalt. Det gjelder bare å samle den. Det gjelder bare å ikke se ned!
Denne høsten har jeg stifta bekjentskap med en annen som skriver tjukke bøker: Ketil Bjørnstad som forteller om 1960-tallet og oppveksten med ei mor han har mye til felles med, og en far som han er svært forskjellig fra, men som han elsker.
Denne faren er stadig vekk engasjert – for krigsseilerne, i bevegelsen mot atomvåpen, mot Vietnamkrigen, osv. De store sakene. Og ikke minst: Han er alltid så full av begeistring når mennesker sprenger grenser og får til noe i fellesskap.
– Du er visst alltid optimist, du, far, sier sønnen.
– Ja, sier faren. Det er en moralsk forpliktelse.
Jeg tenker at det er viktig at en forening som vår tenker akkurat sånn. Pessimisme er en tilskuer-holdning. Vi er deltakere. Dette SKAL vi klare, FOR våre barnebarn og SAMMEN med dem.
Alvoret – det store klimaalvoret – skal ikke legges skjul på. Men det blir aldri for seint. Og det er ikke lov å si at det ikke nytter.
Fordi det heller ikke er sant.
I virkeligheten har det skjedd utrolig mye siden Besteforeldreaksjonen først så dagens lys i 2006. Norge fortsetter å slippe ut like mye CO2. Det er uhørt, selvfølelig. Men holdninger til klima og energipolitikk er endra. Debattklimaet er et helt anna. Hele vår oljeøkonomi er i dag til debatt.
I en meningsmåling nylig svarte 44 prosent av alle nordmenn at de er villige til å la deler av olja bli liggende for å spare klima. Bare i aldersgruppa 40-59 år er det flere som svarer nei, enn ja. Det er en nærmest sensasjonell utvikling.
En annen måling viste at det nå er et flertall for å redusere bilbruken. 55 prosent vil ha restriksjoner for å få ned bilmengden i byene. Hverdagen blir sjølsagt litt vanskeligere. Men det er nødvendig. De tenker på sine barn.
Slike holdningsendringer og slike nye standpunkter kommer ikke av seg sjøl. Det NYTTER å jobbe på grasrota og få folk med seg!
Kanskje er massemobiliseringas tid over. Den lange marsjen gjennom korridorene, som Rudi Dutschke kalte det. Kanskje må folkebevegelsene finne nye former.
Men kjerna er og blir den samme: evnen til å skape endringer nedenfra, og innafra, og til å prege samtida med en ny virkelighetsforståelse og nye normer for rett og galt.
Slik sørga arbeiderbevegelsen for at det gamle klassesamfunnet blei avløst av velferdsstaten. Slik sørge kvinnebevegelsen for at seigliva kjønnsfordommer blei erstatta av likeverd og kameratskap. Og slik skal alliansen av unge og eldre, miljøorganisasjoner, kirke, sosiale organisasjoner, fagbevegelsen– og alle opplyste og fornuftige mennesker, rett og slett – sørge for at karbonalderen erstattes med solalderen og et kunnskapsbasert politisk lederskap.
Hvis jeg ikke trodde på dette, og at Besteforeldreaksjonen har en viktig rolle å spille i dette, var det ingen grunn til å være på dette landsmøtet.
Takk for meg. Hvis dere holder ut noen sekunder til, skal dere få med dere et lite gruk av Piet Hein helt til slutt.
Ja, det er merkelig at vi har klamra oss teorien om at vellstandsveksten ingen ende skulle ha. At den skulle kunne fortsette å vokse i det uendelige. At dette liksom var oppskrifta på en verden som stadig ville forandre seg til det bedre?
Tanker om råstoffmangel og et hav og en atmosfære som ikke kunne ta i mot alt avfallet, var det bare natur-fantastene som predikerte. Og slike bakstreberske tankepredikanter har blitt holdt på arm avstand fra alle besluttenings-sentre.
Fortsatt får kapitalismens rovdrift på mennesker og natur fortrinnrett i verdensøkonomien, og forskjellen på fattige og stein-rike bare øker. Men stadig flere forskere avslører bløffen om «alles rikdom inn i himmelen» og nye teorier har forandringen i seg.