Besteforeldreaksjonens kritiske vurdering av Cicero-rapporten «Klimavalg 2017» var utgangspunkt da Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen arrangerte debattmøte om forskerens politiske ansvar. Setter klimaforskerne sin integritet på spill ved å utfordre politikerne mer direkte enn Cicero har gjort her? Eller er det tvert imot faglig og etisk uforsvarlig å overlate til andre å trekke konsekvensene av kunnskapen de utvikler?
Våre barnebarn trenger frittalende forskere
Dette er en tannløs rapport som nesten ingen har lagt merke til; jeg hadde nær sagt heldigvis, sa Halfdan Wiik fra Besteforeldreaksjonen i sin innledning. Han mente den er prega av politisk fryktsomhet, og trakk til sammenlikning fram det internasjonale forskningsprosjektet Carbon Action Tracker, som gir norsk klimapolitikk strykkarakter – «highly insufficient».
– Cicero-forskerne går på gummisåler og har feiga ut, som mine barnebarn sier. I stedet for å peke på gapet mellom ord og handling i norsk klimapolitikk, ender de opp med forsiktig skissering av ulike mulige handlingsalternativer. I stedet for å snakke i klartekst, er forskerne opptatt av å være «balansert» og påpeke usikkerheter. Hvis jeg var Terje Søviknes, ville jeg ikke hatt problemer med dette. Vår påstand er: Når Cicero uttrykker seg så forsiktig som de gjør her, og med så mange forbehold, underkommuniserer de den meget farlige klimasituasjonen verden er inne i. Det har lagt seg på en politisk søvndyssende form for prosa, som kan tas til inntekt for nær sagt hvilken som helst politikk. Vår barnebarn fortjener modigere og mer frittalende forskere!
Se rapporten «Klimavalg 2017». Se kritikken, skrevet av Halfdan Wiik i samarbeid med Gunnar Kvåle og Hans Martin Seip: Om rapporten Klimavalg 2017
Vi må erklære krig
Global oppvarming og atomvåpentrusselen er de to eksistensielle truslene mot livet på jorden. Slike trusler setter helt spesielle krav til forskeres samfunnsansvar, sa professor i sosialmedisin, John Gunnar Mæland i sitt innlegg. Vi har for lengst passert grensen for når føre-var prinsippet har sin anvendelse, understreket han. – Vi har sikker kunnskap om den globale temperaturstigningen, og vi kjenner årsakssammenhengene.
Tretti år etter at disse sammenhengene ble avdekket – og med det ytterst korte tidsvinduet som gjenstår før situasjonen kommer helt ut av kontroll – kan vi ikke lenger tillate oss å ta akademiske forbehold og drive forskningsmessig filigransarbeid. Forskere må nå bruke megafon og store bokstaver i beskrivelse av de globale utfordringene som klimakrisen gir oss og anvisning av hvilke politiske tiltak som er nødvendige.
Den tradisjonelle forskerrollen som leverandør av kunnskap må i denne saken utvides i retning av å være påvirkningsagent. Den enkelte forsker med kompetanse på klimaområdet har et spesielt etisk ansvar, men universitetene som uavhengige kunnskapsinstitusjoner må tale med langt tydeligere stemme i samfunnsdebatten. Dette temaet legger seg over den vanlige faglige debatten og også over ordinær politisk diskusjon, det er et spørsmål om menneskehetens fortsatte eksistens.
Klimakrisen er vår tids dommedagsscenario. Vi må våge å gå på barrikadene og legge bort vår forsiktighet. Vi må erklære krig, sa Mæland. Les hele foredraget hans her:
https://helseistort.wordpress.com/2017/11/10/vi-ma-erklaere-krig