Høyesterettsadvokat Pål Lorentzen satt i det statlige utvalget som foreslo endringer i Grunnlovens miljøparagraf. I samband med det som skjer i klimarettssaken, er han dypt uenig i regjeringsadvokatens forståelse av loven. – Vi skjerpet innholdet ved å gjøre det helt klart at det er en rettighet og at staten har en plikt til å gjennomføre tiltak. Dersom staten ikke følger denne tiltaksplikten, har enhver rett til å saksøke staten, sier han i intervju med dagens Klassekampen.
Ut mot statens tolkning
Den norske miljøparagrafen ble vedtatt av Stortinget i 1992, den gangen som § 110b. I jubileumsåret 2014 fikk den fornyet språkdrakt og ble flyttet til § 112, som en del av menneskerettskapitelet i Grunnloven. Samtidig ble ordlyden i siste ledd endret ved at plikten for myndighetene til å etterleve prinsippene ble tydeliggjort.
Tre år seinere er tolkningen av paragraf 112 helt sentral i Oslo tingrett. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted mener loven bare gir staten en plikt til å gjennomføre tiltak for å verne om miljøet, men at det ikke følger med en individuell rett til denne plikten.
Det står i sterk kontrast med konklusjonene fra utvalget Lorentzen var en del av. Her står det om det som da het paragraf 110a (vern om samisk kultur) og 110b (miljøparagrafen): «De to sistnevnte rettighetene kan både påberopes av kollektivet og av individet. Retten til et sunt miljø etter Grunnloven § 110b er en rettighet som tilkommer ‘enhver’.»
Lorentzen mener det er krystallklart at den nye miljøbestemmelsen gir individuelle rettigheter.
– Vi skjerpet innholdet ved å gjøre det helt klart at det er en rettighet og at staten har en plikt til å gjennomføre tiltak. Dersom staten ikke følger denne tiltaksplikten, har enhver rett til å saksøke staten, sier han.
– Hvordan ser du på regjeringsadvokatens tolkning om at paragraf 112 ikke gir en individuell rettighet?*– Regjeringsadvokaten er på ville veier, og jeg er veldig overrasket over måten han argumenterer på. Det er ikke sånn det står, og det er ikke sånn det er ment.
Hva betyr «at det ikke følger med en individuell rett til denne plikten» Kan noen komme med et eksempel. Gjerne et eksempel på «og at det følger med en individuell rett til denne plikten»