Helt til det siste har Verdensbanken vært en toneangivende klimasynder. Men i samband med klimamøtene nylig i Bonn og Paris skjedde et viktig linjeskifte, skriver politisk kommentator Dag Seierstad. – Det er interessant å se at kapitalkrefter viser klimapolitisk handlekraft som statsledere mangler. Fra 2019 skal banken slutte å finansiere leting og utvinning av olje og gass. Frankrike vedtok kort tid etter en lov som setter bom for olje og gass innen 2040.
KLIMAPOLITIKERE FRA HELE VERDEN har nylig møttes i to sammenhenger, først i Bonn for å finne ut om løftene i Paris-avtalen fra 2015 om å begrense den globale oppvarminga til «godt under to grader» ennå kan holdes, og deretter i Paris der president Emmanuel Macron hadde invitert toppledelsen i FN og Verdensbanken sammen med et femtitall statssjefer for å trekke opp de store linjene i den globale klimapolitikken.
Ifølge nettstedet til «Oil Change International» (priceofoil.org) greide Verdensbanken å «stjele showet» i Paris ved slå fast at banken etter 2019 skal slutte å finansiere leting og utvinning av olje og gass.
Så tidlig som i 1992 ble Verdensbanken pålagt av FN å investere i fornybar energi og lede verden i en økologisk bærekraftig retning. Men helt til det siste har Verdensbanken vært en av de mest toneangivende klimasynderne, kanskje den største av alle med sin støtteprofil og sine markedsliberale vilkår for å gi støtte. Miljøorganisasjonen «Friends of the Earth» sier det slik: Verdensbanken «har bidratt til brudd på menneskerettigheter, korrupsjon, miljøskade og klimakaos». Mange rystende rapporter dokumenterer det.
Offisielt slutta Verdensbanken riktig nok å finansiere kullinvesteringer i 2013, men fortsatte å gi støtte til investeringer i olje og gass med oppimot en milliard dollar i året. I 2016 ble det likevel avslørt at Verdensbanken hadde bidratt til 41 nye kullbaserte prosjekter etter 2013. Der Verdensbanken gikk foran, gikk de andre store internasjonale utviklingsbankene etter. Støtte fra Verdensbanken fungerte ofte som et klarsignal til andre investeringsmiljøer om at et prosjekt var verdt å satse på. I 2013 ga Verdensbanken for eksempel et lån til Kosovo på 40 millioner dollar for å bygge et kraftverk med brunkull som brensel. Det utløste lån på til sammen 1960 millioner dollar på finansmarkedene.
Sammen med den offentlige støtten fra regjeringene i de såkalte G20-land, landa med de tjue største økonomiene, har de store utviklingsbankene helt til det siste bidratt med over 70 milliarder dollar i året til finansiering av fossil energi. Det har vært nesten fire ganger så mye som til fornybar energiutvikling. Over 13 milliarder dollar er gått med til å leite etter nye reserver av kull, olje og gass, reserver som ikke kan utnyttes hvis oppvarmingen skal holdes under 2 grader.
Det har ført til at over 200 organisasjoner fra sivilsamfunnet i 55 land krever at all subsidiering av fossilt brensel må vekk seinest i 2020. De påpeker at G20-regjeringene bruker 440 milliarder dollar i året på å støtte produksjon og bruk av fossilt brensel. («200+ -gruppene»)
Etter den overraskende snuoperasjonen til Verdensbanken er håpet at andre deler av finanskapitalen også tar penger vekk fra olje og gassformål. De første eksemplene fins.
Den franske storbanken BNP Paribas med sine 170.000 ansatte og virksomhet i 73 land lover å avstå fra finansiering av fracking, fra oljeutvinning fra taresand og fra all leiting og utvinning av olje og gass i Arktis. Tre andre franske banker og et forsikringsselskap har fulgt opp med tilsvarende løfter.
Det kommer også meldinger om et mer offensivt klimasamarbeid mellom regjeringer og storkonsern. Storbritannia og Canada har fått med seg sju regjeringer og 24 konsern på et opplegg som er basert på at fossilt brensel ikke skal brukes. (Powering Past Coal Alliance)
225 store investeringsfond har gått sammen i en kampanje retta mot de 100 selskapene som har de største utslippene av klimagasser. Kravet er at de må redusere utslippene sine i samsvar med målet i Paris-avtalen om å holde oppvarmingen av kloden under to grader. Statoil er ett av de hundre selskapene sammen med Shell, ExxonMobil, Coal India og Toyota. Hver av de 225 fonda forplikter seg til å jobbe særlig aktivt overfor én av storforurenserne, gjerne en de har bidratt til å finansiere. Dermed setter de forurenserne under «dobbelt ild: reduserer de virkelig utslippene nok til å ta sin del av Paris-forpliktelsene – og omstiller de seg raskt nok til at de sikrer interessene til investorene?
En fersk oversikt viser at mer enn halvparten av de 600 kullfyrte kraftverka i EU går med tap, og tap vil alle gå med i 2030. Ifølge «Carbon Tracker Initiative» er det to grunner til at lønnsomheten bare vil synke: fordi både sol- og vindkraft blir stadig billigere – og fordi den offentlige klimapolitikken ganske snart må gjøre det dyrere å slippe ut klimagasser. (carbontracking.org)
I dette ligger det et klart budskap også til den norske energipolitikken. Om det siste store gassfeltet på norsk sokkel, Aasta Hansteen, fikk Stortinget vite at det ville være lønnsomt dersom prisen per kubikkmeter var over 1,64 kroner. I 2016 var prisen i snitt 1,47 kroner. («Energi og klima», 20. april 2017)
Uka etter utspillet fra Verdensbanken vedtok den franske nasjonalforsamlingen en lov som setter bom for å leite etter nye olje- og gassfelt, og som gjør slutt på all utvinning av olje og gass innen 2040. Frankrike var med det først i Europa med å avvise all produksjon og bruk av fossilt brensel.
Nettstedet til «Oil Change International» fastslår triumferende at «den styrte nedbyggingen av fossilt brensel har begynt», men føyer til en syrlig kommentar: Den franske loven avdekker samtidig hykleriet («the hypocrisy») til regjeringene i Canada, Storbritannia, California – og Norge.
Ja, hva gjør Terje Søviknes og Erna Solberg når en gigantisk oljetanker som Verdensbanken snur så brått vekk fra utvinning av olje og gass? Kan det bli bølger av det også i Barentshavet?
Blant kildene:
Siân Bradley: «The World Bank won’t back oil and gas – what now?» Chatham House.org, 18.12.2017
«Dirty Dozen: «How public finance drives the climate crisis through oil, gas, and coal expansion.» Bigshiftglobal.org, 11.12.2017
«Talk is cheap: 20 subsidies to Oil, Gas and Coal Production», WWF m.fl., juli 2017
(kronikken er tidligere offentliggjort i Klassekampen)
Har BKA behov for å markere et standpunkt innen dette området som kan kalles for dagens kapitalistiske system, et system som oppfordrer til en evig vekst som vi alle burde vite er å ødelegge, klimaet, naturmangfoldet?
Jeg mener ja. BKA bør ta avstand fra et økonomisk system som klart strider mot naturens tålegrenser. Et system som tilsynelatende ikke har verken kontroll eller politisk styring. Vi trenger, kommende generasjoner trenger, politisk styring av de økonomiske krefter, vi trenger politisk styring som ivaretar klima, natur og som ivaretar den rett kommende generasjoner har til et verdig liv.
Det er godt å lese at enkelte økonomiske miljøer skjønner at dagens politikere synes å sveve i luften, etter at de selv har saget over grenen som holdt de oppe. Flere BKA ere har vært flinke til å debattere og peke på at enkelte av dagens politikere ikke holder mål, sett med kommende generasjoners øyne, at de med sin oljeglatte retorikk ikke ser ut til å se avgrunnen som de er i ferd med å seile utenfor – men disse politikerne representerer et system som er destruktiv.
Systemet er dagens kapitalistiske system som synes å få lov til å seile sin egen kurs, uten at det sies stopp.
Hvis et system er destruktivt, hvorfor beholder vi systemet?
Kan systemet endres eller må det erstattes?
Jeg savner en slik debatt, fordi det er en sannhet at vi forbruker mer enn kloden tåler, og det er systemets skyld, eller for å bruke et annet ord, mangel på systemforståelse.