Det er fortsatt mulig for verdenssamfunnet å etterleve Parisavtalen og begrense global oppvarming. Men norsk klimapolitikk er ikke i nærheten av dette, fastslår 14 organisasjonsledere i en kronikk i Dagbladet, samme dag som FN legger fram rapport som viser at globale utslipp må kuttes 40-50 prosent innen 2030 sammenlignet med 2010 for å klare å holde temperaturøkningen på 1,5 grader.
Dagbladet 8. oktober:
FNs klimapanel (IPCC) legger i dag frem sin nye gjennomgang av den nyeste klimaforskningen. Den nye forskningen viser at 2°C global oppvarming er farligere enn antatt og viser med dette at det er svært viktig at oppvarmingen ikke overstiger 1,5 grader. Selv om en oppvarming på 1,5°C også vil gjøre stor skade for mange mennesker og mye natur, viser rapporten at det eneste ansvarlige er å gjøre alt i vår makt for å stanse klimaendringene ved 1,5°C.
Dette betyr at dagens norske klimapolitikk – som ifølge forskningsinstitusjonen Climate Action Tracker har et mål som sikter på tre grader og en praksis som styrer oss mot fire – er en farlig strategi.
Den gode nyheten er at forskerne, etter å ha gjennomgått tusenvis av nye klimastudier, mener det fortsatt er mulig å nå 1,5-gradersmålet. For å komme dit må alle land kutte mye i sine utslipp, men de rike landene som har sluppet ut mest og har mest kapasitet til å gjøre noe, må kutte mest.
Dagens norske klimamål er å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030. Mye av de planlagte kuttene baseres i tillegg på å kjøpe seg fri gjennom EUs lovverk. I den ferske rapporten «Norway’s Fair Share of Meeting the Paris Agreement» har Stockholm Environment Institute (SEI) beregnet hva som er Norges rettferdige bidrag i klimadugnaden for å stanse oppvarmingen ved 1,5 grader. Rapporten viser at Norge må kutte minst 53 prosent av våre klimagassutslipp, og at kuttene må tas nasjonalt. I tillegg må Norges klimafinansiering mangedobles, for å støtte utslippskutt i fattige land med mindre ansvar for klimaendringene enn oss selv.
Parisavtalen sier at vi skal holde den globale oppvarmingen til godt under 2°C, og helst ikke høyere enn 1,5. Det har lenge vært antatt at så lenge vi greier å stanse ved 2°C, vil konsekvensene bli levelige. 2°C har vært vår øvre grense for trygghet. Dagens rapport viser at 1,5-gradersmålet er det eneste ansvarlige å sikte mot. Forskjellen på 1,5 og 2°C er alarmerende. En halv grad har alt å si.
1,5 grader vil for eksempel gi langt mindre havstigning enn 2°C oppvarming, noe som kan redde hjemmene til millioner av mennesker. Greier vi å stanse ved 1,5 grader, vil også de fleste av verdens plante- og dyrearter kunne reddes fra klimaendringer. Den halve graden medfører også store forskjeller i graden av politisk destabilisering og folkeflyttinger, samt omfanget av matmangel blant annet i Sahel, Middelhavsregionen, Sentral-Europa og Amazonas.
IPCC-rapporten er i tillegg klokkeklar: Klimaendringer rammer oss ulikt. Og utviklingsland rammes hardest. Ikke bare ligger mange utviklingsland i regioner som vil bli hardt rammet, de har også minst ressurser til å komme seg igjennom tørke, ekstremvær, havnivåstigning og endrede værmønstre.
Samtidig er det håp. Det er mulig å overholde 1,5-gradersmålet, men det vil forutsette store omstillinger i de fleste sektorer verden over de neste to tiårene: Energi, transport, industri, jordbruk, skog og byutvikling. Vi har teknologien og kunnskapen, men mangler politisk vilje.
Ifølge FNs miljøprogram dekker de nasjonale målene som verdens land har meldt inn til FN kun en tredjedel av kuttene som kreves for å nå 2°C. Og Norge er langt fra best i klassen. I tillegg til en utilstrekkelig klimapolitikk når det gjelder å ta ansvar for norske kutt, har den norske klimafinansieringen til utviklingsland blitt kuttet drastisk siden 2014.
Neste år skal alle land melde inn nye oppgraderte mål om kutt av klimagassutslipp til Parisavtalen. Etter dagens klimabeskjed må Stortinget og Regjeringen samle seg for å melde inn et nytt mål om minst 53 prosent kutt av norske klimagassutslipp innen 2030, i tillegg til en mangedobling av klimafinansieringen. Kun slik kan vi se kommende generasjoner i øynene og si at vi tok vårt ansvar.
Silje Ask Lundberg, leder Naturvernforbundet
Anne Cathrine Uteng da Silva, generalsekretær i FN-sambandet
Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet
Lisa Sivertsen, konstituert generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
Hege Skarrud, leder i Spire
Truls Gulowsen, leder i Greenpeace
Liss Schanke, leder i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
Knut A. Lid, Fungerende generalsekretær i Caritas Norge
Borghild Tønnessen-Krokan, daglig leder i Forum for utvikling og miljø
Bård Vegar Solhjell, WWF Verdens naturfond
Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom
Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender
Øyvind Eggen, daglig leder i Regnskogfondet
Steinar Winther Christensen, styreleder i Besteforeldrenes Klimaaksjon