En ny studie viser at presset fra «klimaskeptikerne» får norske klimaforskere til å formulere seg i overkant forsiktige. De vet at det sitter folk der ute klare til å «ta dem», og synes det er vanskelig å snakke fritt og åpent. De samme skeptikerne er gang etter gang tatt for uriktige påstander og grove vitenskapelige feil. Professor i klimamodellering Helge Drange i Bergen synes det er et paradoks at dette får fortsette. – Jeg forstår ikke hvorfor pressen ikke har fanget opp den opplagte ubalansen, mellom seriøse forskere og deres ofte ukvalifiserte motstandere, sier han i et intervju med Besteforeldreaksjonen.
Selvgode og aggressive herrer
Det er Morgenbladet som setter søkelys på problemet, i en stor reportasje. En tidligere artikkelserie har vist hvordan verdens ledende klimaforskere er blir utsatt for velorganiserte svertekampanjer der de anklages for svindel, mafiavirksomhet og konspirasjon. I USA og Australia utsettes forskere for alvorlige trusler. Også i Norge kan angrepene fra klimafornekterne være voldsomme og personlige – særlig i avisenes kommentarspalter.
Personlig lar han seg ikke forstyrre av slikt, sier Helge Drange. Noen form for selvsensur av ubehagelige fakta er ikke aktuelt. – Så lenge jeg har faglig bakgrunn for mine uttalelser, har jeg ingen problemer med å fronte vitenskapelige vurderinger, selv om disse skulle oppfattes som ubehaglige, alarmerende eller provoserende.
Likevel reagerer enkelte med å trekke seg ut av debatten, forteller du til Morgenbladet?
– Ja, mange og særlig de yngre er ikke vant til eller komfortabel med å stilles til veggs i offentligheten på denne måten. De har ikke brukt fem eller åtte år på universitetets lesesaler for å bli kasteball i usaklige debatter der alt blir tatt i verste mening. Det er lett å forstå at mange opplever det som nærmest surrealistisk å bli latterliggjort av selvstuderte, selvgode og aggressive herrer (merk: men only!), ofte uten faglig bakgrunn.
Universitetene bør reagere
Problemet er vel likevel at noen av skeptikerne bruker sine akademiske titler svært så aktivt – som lederen for foreningen «Klimarealistene», kjemiprofessor Ole Henrik Ellestad. Dette gjør inntrykk på folk.
– Det er klart det gjør det! Bare de spesielt interesserte vet hvor ofte og grundig Ellestad og andre er blitt satt til veggs. Folk flest blir forvirret av kryssende argumenter og påstander. Vi vet at dette er en taktikk som benyttes av lobbyister, for eksempel tilknyttet tobbakksindustrien i USA for noen tiår tilbake og dagens klimadebatt samme sted. Det medfører en oppkonstruert uenighet og en passivitet og vente-og-se holdning, med alvorlige følger for framtidig klimautvikling.
Men hvorfor reagerer ikke universitetene som institusjoner, eller vitenskapsakademiet, på dette?
– Min oppfatning er at det norske vitenskapsakademiet burde ha agert, på linje med en rekke akademier og interesseorganisasjoner i andre land, som rykker ut til forsvar for den seriøse forskning. Når det gjelder universitetene er jeg mer usikker. Her skal det være god takhøyde. Men jeg må innrømme at jeg synes ikke noe om at blant annet lokaler stilles rådighet for organisasjoner som undergraver forskningens prinsipp om grunnleggende kjennskap til fagfeltet som diskuteres, etterrettelighet, etterprøvbarhet og publikasjoner i tidsskrifter med fagfellevurdering.
– Det er også merkverdig at noen av landets universiteter – Universitetet i Stavanger i særdeleshet – er nær fraværende i debatten, sier Helge Drange. – Det vi opplever er jo ikke bare et angrep på vitenskapens grunnpilarer, men på selve mulighetene for en kunnskapsbasert debatt om viktige samfunnsspørsmål.
Jeg støtter kritikken av media som ikke vil eller har forstått den helt opplagte ubalansen mellom serøse forskere og påstander fra skeptikere. Det skeptikerne kommer med kan sammenliknes med røyketilhengerne sine påstander på 80- og 90-tallet. Ingen tør i dag å gjenta slikt vås.
Her bør pressen ta et oppgjør med seg selv slik at miljødebatten får det seriøse preg den har krav på. Sterke økonomiske interesser styrer også i Norge debatten negativt mot de som er miljøbeviste, mer en vi kanskje tror. Befolkningen har en utrolig evne til å skyve tanker om varige klimaendringer tilside. Det som har overasket meg mest, er at den del av befolkningen som har høyest utdanning og sosial status, er flinkest til å argumentere mot menneskeskapte klimaendringer. Og hvor er ungdommen? Sover nesten alle i timen?