I et innlegg i Klassekampen i dag etterlyser Halfdan Wiik «handlingens optimisme» – som alternativ til en utbredt klimapessimisme og et syn på klimakatastrofen som noe uavvendelig. Det er et svartsyn som ikke har noe med sann realisme å gjøre, skriver han. Folkebevegelser har endra samfunnet før. Vi kan gjøre det igjen. Han siterer Greta Thunberg: «If you are looking for hope – then look for action!»
Handlingens optimisme
Fredag 26. april sto jeg på Torgallmenningen i Bergen sammen med ei gruppe streikende skolebarn og noen andre klimabesteforeldre, mens vi sang og ropte i kor: «Barna eier denne jord – ikkje Shell og Equinor». Forbipasserende tok imot løpeseddelen vår. Noen klappa.
Dagen etter leste jeg her i avisa to svært ulike reaksjoner på kronikken til Erland Kiøsterud (17. april), der han tegner et helsvart bilde av vår felles framtid, dersom politikerne ikke får opp øya snart, noe han åpenbart ikke har særlig tro på. Forfatter Kari Bøge vil ha mer av det samme, mer apokalypse. Mens biofysiker Borgar Tørre Olsen stikker hodet i sanden og mener skremslene er overdrevne.
Streikende skolebarn og besteforeldre i røde aksjonsluer har et annet budskap. Verken handlingslammende svartsyn eller strutseaktig klimafornekting, men tru på kollektiv fornuft og at vi er i stand til å gjøre det vi veit er nødvendig: bygge ned vår oljeavhengighet, samtidig som vi bygger opp et næringsliv og en infrastruktur basert på ressurssparing. Det er mulig å gjøre med kjent teknologi – det som står i veien er det petroleums-industrielle kompleks og dets makt.
Jeg er enig med Olsen at man skal være forsiktig med ordbruken i denne saka. Det er ikke lov å ta håpet fra barn og unge og framstille klimautviklinga som uavvendelig. Håpløshet kan man også bidra til ved å framstille flertallet av politikere som kun opptatt av stemmesanking og kortsiktig gevinst, slik Bøge gjør. Det er tross alt disse politikerne vi er avhengig av for å komme videre!
De unge har rett til å vite hvor alvorlig klimasituasjonen er. Men de må også få vite, og erfare, at tingene ikke er låst. Det er opp til oss. Sammen kan vi bygge ei bedre framtid. Folkebevegelser har endra samfunnet før, vi kan gjøre det igjen! Ei flertallsbeslutning i Stortinget om å legge vekk oljeutvinningsplaner kan nå skje i Lofoten. Det er vårt ansvar som borgere å sørge for at det samme skjer i Barentshavet.
«Realistisk sett er det nok allerede for sent», skriver Kari Bøge. I så fall burde hun nok heller holde kjeft. Her, i motsetning, er realismen vi har bruk for: «Det er ikke sikkert vi klarer å snu utviklingen helt, men alt er bedre enn ingenting», sa ei bestemor i Drammen til avisa Fremtiden i samband med klimafestivalen i vinter. «Tre graders temperaturstigning er bedre enn fire, for å si det sånn – og to er bedre enn tre.»
Det er derfor, fordi alt er bedre enn ingenting og fordi solidaritet er en verdi i seg sjøl, at vi skal stille opp sammen med barna våre på Torgallmenningen og Eidsvolls plass. Det gir håp uten at vi luller oss og dem inn i overflatisk optimisme. For å si det med Greta Thunberg – de unges ledestjerne og velformulerte helt: «If you are looking for hope – then look for action.»
Halfdan Wiik, Besteforeldrenes klimaaksjon
(Klassekampen lørdag 4. mai)