Kan vi løse klimaproblemene – og fortsatt ha økonomisk vekst? Ja, mener Kristofffer Rypdal, profilert professor og besteforeldreaktivist i Tromsø. Han er kritisk til ideologiske innslag i BKAs formålserklæring om at «ubegrenset forbruksvekst på en begrenset planet er ikke mulig» og «naturen forhandler ikke». I stedet vil han vektlegge konkrete politiske krav som vi kan samles om.
K. Rypdal er professor i klimadynamikk ved UiT
Klimakamp og økonomisk vekst
Av Kristoffer Rypdal,
nestleder Besteforeldrenes klimaaksjon, Tromsø
For noen av dem som kjemper mot menneskeskapte klimaendringer er det helt naturlig å bruke ord og uttrykk som materiell forbruksvekst, rike land, vekstsamfunnet og vekstfilosofi uten ytterlige presisering og diskusjon. For andre, og det inkluderer undertegnede, er dette ideologisk ladete og uklare begreper som med fordel kan erstattes med ord som beskriver mer konkrete forhold og tiltak.
Jeg er av den oppfatning at det viktigste bør være å samle flest mulig til konkret aksjon for å stoppe menneskeskapte klimaendringer og forberede samfunnet på de endringene som er uunngåelige. Det bør derfor ikke være nødvendig å dele all filosofi og begrepsbruk. Det vi må enes om er politikk som tar hensyn til planetens tålegrenser. Ubegrenset uttak av naturresurser og utslipp av avfallsstoffer på en begrenset planet er ikke mulig. Utslipp av klimagasser er ett av de alvorligste problemene som mennesker og natur står overfor, og Norge må ta sin del av ansvaret for å få disse utslippene under kontroll.
Jeg underviser et tverrfaglig emne der målet er å få studentene til å skjønne betydningen av tall og størrelser i klimadebatten, det være seg klima- og energifysikk, økonomi og politikk. På mange måter er målsettingen min den samme som Hans Rosling beskriver så mesterlig i sin lille bok ”Factfulness” som kom ut nylig. Jeg anbefaler denne boka, ikke fordi den sier noe særlig om klimaproblemet, men fordi den tar et så kompromissløs parti for fakta der disse kolliderer med ideologiske fordommer.
Rosling påviser at det ikke lenger finnes et klart skille mellom rike og fattige land. Det finnes bare en kontinuerlig skala fra svært fattige til svært rike, der de fleste land ligger i midten. Det er en helt klar sammenheng mellom brutto nasjonalprodukt (BNP), redusert fødselsrate, redusert barnedødelighet, forventet levealder og antall kvinner som får utdanning. Den økonomiske veksten har medført at andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra 85% i år 1800 til 15% i dag, og andelen er halvert de siste 20 årene. Økonomisk vekst har vært, og er, i hovedsak et gode for de aller fleste land og mennesker på planeten.
De landene som tidligere ble betegnet som i-land har fortsatt økonomisk vekst, men en nedgang i utslippene. Det viser at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom BNP og utslipp. Den store økningen i utslipp skjer i Kina og India og i andre voksende økonomier i Asia og Latin-Amerika, og de vil få følge av Afrika. Den store utfordringen for å begrense økningen i globale utslipp er ikke å stanse veksten i disse økonomiene, men å styre veksten over i en grønn bane.
Så godt som alle klimaøkonomer er enige om at vekst i BNP er nødvendig for det grønne skiftet. Utfasing av fossilt brensel til fordel for fornybar energi krever en industriell revolusjon som kommer til å bidra enormt til alle indikatorer på økonomisk vekst. Men i klimadebatten brukes ofte termer som forbruksvekst og materiell vekst, formodentlig i et forsøk på å skille dårlig fra god vekst. Dette forsøket er prisverdig, men ikke særlig vellykket hvis man vil omsette begrepsbruken til praksis.
For kan man skille materiell fra ikke-materiell vekst, og forbruksvekst, fra annen økonomisk vekst? Ut fra min begrensete kunnskap finnes det i dag ingen økonomiske eller politiske indikatorer som gir oss mulighet til å foreta et slikt skille. Når man krever at den rike delen av verden må redusere forbruket vesentlig, så forutsettes det at den rike delen av verden er en veldefinert størrelse, og man forutsetter at alt forbruk er skadelig for klima og miljø. Alt dette er feil.
I økonomiske termer er forbruk all aktivitet som er gjenstand for kjøp og salg. Det finnes mange typer forbruk som kan bidra til å redusere klima- og miljøskader og som ikke medfører økt belastning på planetens ressurser. Det er derfor villedende å bruke en slik terminologi. Vi bør i stedet identifisere konkrete former for produksjon og forbruk som skader klima og miljø og beskatter verdifulle og begrensete ressurser, og anbefale alternative former og atferdsendringer som ikke har disse skadevirkningene. Stikkordene er konkretisering – ikke abstrakt ideologi.
Uttrykket ”Naturen forhandler ikke” kan synes tilforlatelig og slagferdig, men ved nærmere ettertanke synes jeg formidler et usant bilde av forholdet mellom menneske og natur, og framstiller naturen som et utilnærmelig monster. Mennesket har alltid forhandlet med naturen. Det har alltid vært et spørsmål om å gi og ta, om å beskatte og bevare.
Kan vi løse klimaproblemene – og fortsatt ha økonomisk vekst? Ja, mener Kristofffer Rypdal som er kritisk til ideologiske innslag i BKAs formålserklæring om at «ubegrenset forbruksvekst på en begrenset planet er ikke mulig» og «naturen forhandler ikke». I stedet vil han vektlegge konkrete politiske krav som vi kan samles om.
Rypdal sier videre, heldigvis, at vi må enes om en politikk som tar hensyn til planetens tålegrenser.
Som Rypdal har jeg stor sans for det Hans Rosling skrev i sin bok som kom ut i 2018, Factfulness. Den står i vår bokhylle. Faktabasert informasjon er mangelvare i dagens klimadebatt og vi bør alle etterlyse fakta, kanskje særlig i klimadebatten. Det er med stor irritasjon jeg registrerer mye av den debatten som i disse dager preger mye av vår politiske debatt, hvor savnet av faktabasert informasjon er påfallende for mange av dagens debatter.
Dersom vi legger til grunn at vi enes om en politikk som tar hensyn til planetens tålegrense kan jeg ikke skjønne annet enn at tesen om vekst ikke lengre har gyldighet i det Norge som nasjon allerede 18. April i år hadde brukt opp sitt forbruk for 2019, dette iht Global Footprint Network, se link: https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/
Når vi ser av linken hvor den ukontrollerte veksten har ført oss, som land og som Gaia i sin helhet, er det med stor undring jeg leser at Rypdal fortsatt forsvarer at den økonomiske veksten fortsetter, sammen med så godt som alle klimaøkonomer.
Vel er jeg enig at økonomisk vekst har brakt land fra fattigdom, sult og sykdom, til et bedre liv, dette beskriver Hans Rosling godt, men det må da vel ikke leses slik at vi alle skal fortsette veksten, en vekst som vil stjele ressurser fra kommende generasjoner og som i dag er relatert til menneskeskapte destruktive klimautslipp, tap av naturmangfold mm.
Debatten burde vris fra en vekstdebatt til en fordelingsdebatt. Vi har bare en klode som vi, borgere av Gaia, burde fordele slik at de kom alle til gode, ikke bare de som er født inn i en honningskrukke, slik vi norske borgere er.
Jeg forstår ikke at det kan forsvares å si ja til fortsatt vekst samtidig med at man skal forholde seg til planetens tålegrenser og jeg vil si meg uenig med Rypdal når det gjelder BKAs formålserklæring, den står godt som den nå står.
At klimadebatten skal være faktabasert er det i BKA ingen uenighet om og Rypdal har her min fulle tilslutning. Vi er også enige om å kreve en klimapolitikk som ligger innenfor jordas tålegrenser og at det viktige er å konkretisere våre klimakrav. Dette gjør vi også gjennom feks. et massivt krav om stans i all olje/gassleting og endring av oljeskatteregimet.
Jeg synes vårt «Hva vil vi?» er et godt dokument som ikke pretenderer å tåle å være «riktig» i alle retninger. Jeg ser dokumentet mye som et kompromiss. Rypdals kritikk bærer preg av akademisk preget blikk på hva han oppfatter som klimaideologi
i dokumentet og bruken her av veksttenkningen. Jeg tror ikke BKA er tjent med en bred diskusjon om de ulike syn på om vi skal eller ikke ha fortsatt vekst ,- bare nå grønn. Vi bør bruke våre begrensede kreftene på noe annet.
Jeg håper at vekstfantastene nå kan innse at det kun er ubegrenset bruk av fossilt brensel og av jordressurser som har bragt oss så stor velferd i den overrike del av vår verden. Den globale forurensningen som f.eks. mikroplast, flyktningesituasjonen, smelting av iskapper med f.eks. havnivåøkning, mangel på vitale metaller, tidsbegrensningen. Alt dette bør fortelle gamle økonomer at deres tid er omme. Verden krever nå løsninger som ikke er gjennomførbar med økonomisk vekst som middel. Det har aldri vært produsert så mmange unyttige varer som i dag og det fortsetter eksponentielt i et globalt marked som forutsetter nærmest gratis transport av varene.
Jeg synes at Besteforeldreaksjonen gjør rett i å stille kritiske spørsmål til mantraet om økonomisk vekst. Tradisjonell privatkapiatlistisk og statskapitalistisk teori har nå bragt verden til en eksistensiell krise. Tenk at det har tatt så mange tiår siden boken Limit To Growth kom ut og til at debatten nå tvinger seg fram!