Quo vadis?

Ivan Chetwynd omtaler nye bøker for nettsida. Denne gangen tar han for seg antologien «This is not a drill. An extinction rebellion handbook.» (Penguin 2019), sammen med den franske sosiologen Bruno Latours “Down to Earth. Politics in the New Climatic Regime” (Polity 2019). Begge stiller det samme, store spørsmålet: Hvor er vi på vei? Hvordan kan vi leve videre på jordkloden?

– Jeg har et sterkt minne fra det store klimabrølet 30. august: En kvinne i en Extinction Rebellion t-skjorte som gikk stille rundt med en plakat der det sto bare fire bokstaver: LOVE.

Jeg har forestilt meg at Extinction Rebellion er et frenetisk forsøk på å få politikerne til å ta seg sammen og gjøre noe for å kutte utslippene og begrense global oppvarming til to grader. Men ikke nødvendigvis. I antologien This is not a Drill (Dette er ikke en øvelse) skriver professor Jem Bendell om den fred i sjelen han fikk, da han innså at et slikt forsøk er forgjeves. Det er ikke mulig å avverge klimakatastrofen. Når man innser dette, kan man slappe av. I stedet for å fokusere på fremtiden kan man leve i nåtiden, nyte livet, og ikke minst dyrke kjærligheten til mennesker og naturen. Og man kan selvfølgelig gjøre hva man kan for å gjøre den uunngåelige katastrofen mindre smertefull.

Men de fleste som skriver i boken mener at det er håp om å unngå den totale katastrofen. Boken er i to deler. Den første har overskriften «Si sannheten» og har innslag fra mennesker som er direkte berørt av klimaendringer, både fra høyt og lavt – en landsby i Himalaya og øystaten Maldivene – fra urbefolkning og fra én midt i flammene: en brannmann i California.

Den andre delen av boken heter «Handle nå» og har praktisk veiledning om sivil ulydighet, beretninger om hvordan det er å sitte i fengsel (interessant å lese om den omsorgsfulle behandlingen mange av aktivistene fikk fra politiet og fengselsbetjenter som støttet saken). Den skisserer løsninger, inkl. et kapittel om økonomisk nytenkning ved Kate Raworth (jf https://test.besteforeldreaksjonen.no/2017/09/okonomisk-revolusjon/).

I et etterord peker forhv. erkebiskop Rowan Williams egentlig på det samme som forhv. biskop Finn Wagle hevder herhjemme: At miljøkrisen er en åndelig krise. Williams avslutter: «Sinne, kjærlighet og glede høres nok ut som rare sengekamerater, men disse er frøene til en fremtid som vil gi oss liv – ikke vellykkethet, men liv.» Og som med damen på klimabrølet, er kjærlighet i forskjellige former en gjennomgangstone i hele boken.

To politikere har aller nådigst fått komme til ordet i This is not a Drill, allernådigst fordi Extinction Rebellion vil gå hinsides politikk («beyond politics») – i hvert fall partipolitikk og nåværende politiske strukturer. Og det er her analysen til den franske filosofen Bruno Latour er aktuell.

Latours hovedpåstand i Down to Earth er at tre fenomener som preger verden i dag henger, sammen: nedbygging av velferdsstaten, klimaskepsis og økende økonomisk ulikhet. Han påstår at «eliten» er blitt overbevist om at det ikke er noen fremtid for alle mennesker på jorden. Derfor må de sørge for «en slags forgylt festning» der de få rike og mektige kan overleve. Han innrømmer at det høres ut som en konspirasjonsteori, men det stemmer med noe som professor Douglas Rushkoff skriver i This is not a drill. Rushkoff fikk et klekkelig honorar for å tale om teknologiutvikling på en samling som han trodde ville bestå av et hundretalls tilhørere. Men det var bare fem – alle ledere i hedgefond-verdenen. Og de var bare interessert i én ting: hvordan de kunne berge seg gjennom katastrofen – smarte løsninger for å låse inn matvarer, hvordan de kunne sikre seg lojalitet fra sine væpnede vakter, ja, om roboter kunne erstatte vaktene…

Latour analyserer den politiske utviklingen slik:

Politikk de siste tiårene er blitt preget av det han kaller «moderniseringsfronten». De progressive har vært tiltrukket av globalisering og vil bevege seg fremover mot dét tiltrekningspunktet. De konservative vil holde igjen eller bevege seg tilbake mot det lokale tiltrekningspunktet: eget land eller distrikt, egen etnisk gruppe med dens kultur og religion. Dette går på tvers av høyre/venstre-aksen; man finner globalister og lokalister på både høyre- og venstrefløy.

Men så har klimakrisen dukket opp og forstyrret alt. Både globalisering og det lokale har mistet mye av sin tiltrekningskraft. Globalisering vil ikke bety velstand og lykke for alle. Og livsgrunnlaget i lokale samfunn er truet. Det må finnes et tredje tiltrekningspunkt som kan gi målene for dagens politiske arbeid.

Trump har en løsning! Han melder seg ut av Paris-avtalen og den virkelige verden. Klimaendringer finnes ikke! Da er det business as usual med konflikten mellom globaliseringen og «patriotismen» (som han kalte det lokale i en tweet nylig).

Men vi som fortsatt befinner oss i den virkelige verden, må finne dette tredje tiltrekningspunktet. Hva skal vi kalle det? Latour prøver flere alternativer og ender opp med «the Terrestrial». Jeg velger å bruke «Jord», som kan bety både matjord og jordkloden.

Det som gjelder nå er å få til en reorientering i politikk, slik at det er Jord som man beveger seg mot. Latour bygger opp en serie figurer til å illustrere alt dette, som avslutter med figur 6.

Vi må få de som tiltrekkes av de tre andre tiltrekningspunkter til å bøye av å bevege seg mot Jord. Og det gjelder også å avvende politikken fra den høyre/venstre akse som har preget den siden den franske revolusjon i 1789. Grønne partier har prøvd å erklære seg som hevet over høyre/venstre-aksen, men uten hell. (I kommunevalget presses den «blokkuavhengige» MDG til å tilslutte seg den ene eller den andre blokk.) Men det egentlige skillet i dagens politikk er ikke mellom høyre og venstre, men mellom å være Jord-rettet eller fanget i det gamle mønsteret tiltrukket av globalisering eller det lokale.

Når han har skissert denne nødvendige retningsendringen, utdyper Latour flere sider av den nye politiske tenkningen som klimakrisen krever av oss – og jeg håper at jeg ikke feiltolker ham i den overfladiske skissen som følger. (Å tolke fransk filosofi oversatt til engelsk er ikke noen enkel øvelse!)

Helt siden 1600-tallet har politikere og økonomer sett på naturen som en faktor i produksjonsprosessen, i tillegg til mennesker (arbeidere, kapitalister) og produksjonsmidler (maskiner, fabrikker osv). Men naturen ble betraktet som «ekstern, likegyldig over for våre handlinger». Nå viser klimakrisen at naturen faktisk er «en aktor som reagerer og fortsatt vil reagere mot menneskers handlinger» – og som nå slår tilbake og truer oss. Latours tenkning er i slekt med James Lovelocks gaia-tesen, der jordkloden betraktes som en organisme (jf Gaia. A New Look at Life on Earth, Oxford 1979/1995).

I Jord er det ikke tale om et produksjons-system, men et avfødende («engendering») system. Mens menneskets frihet til å handle styrte det gamle systemet, er det avhengighet som gjelder nå. (Avhengighet er også noe som Finn Wagle har rettet oppmerksomhet på – for eksempel i en «Avhengighetserklæring» i Arven og gleden, Tapir 2010.)

Avhengighet beror på en annen og mer diffus maktstruktur enn den tidligere. Da de 175 landene undertegnet Parisavtalen i 2015 var de ikke tvunget til det, men bøyde seg frivillig i avhengighet av en form for udefinert overmyndighet. Trump ville derimot gjøre USA uavhengig av andre da han trakk landet fra avtalen. I praksis krevde han faktisk retten til å invadere andre land, ikke med soldater, men med CO2 som USA uhindret vil spy ut i deres atmosfære – ut i den tynne «kritiske sonen» rundt jordkloden, som er den felles skueplassen for alt liv. I dag kan man ikke handle egenhendig uten å påvirke andres livsvilkår

Det nye avfødende-systemet betyr også et annet syn på menneskets plass i verden. Mennesket er ikke lenger verdens midtpunkt, der vi står vis-a-vis naturen. Det er ikke lenger noe midtpunkt! Skillet mellom oss og naturen gjelder ikke lenger. Mennesket er blant de jordbundne («terrestrials») og må finne ut av hvilke andre jordbundne vesener vi er avhengige av for å (over)leve – andre vesener som også er aktører som i likhet med oss har sine behov. Vi må derfor tenke gjennom og kartlegge behovene – «Hva ønsker du? Hva kan du? Hvem kan du leve sammen med? Hvem truer deg». Da vil du kunne finne din plass på jorden.

Du vil høre til et sted, men når man er Jord-vendt, hører man til et sted uten å blande dette sammen med de etniske og kulturelle grenser som preger det lokale. Det er å være tilknyttet matjorden, stoff, støv, humus, som finnes i hele den kritiske sonen rundt jordkloden. Det er også å tilhøre hele kloden, hele skueplassen for liv, igjen uten å være bundet av fysiske eller andre grenser.

Latour avslutter: «Spørsmålet er om fremkomsten og beskrivelsen av Jord som tiltrekningspunkt kan gi mening og retning til politisk handling og forebygge en katastrofal flukt mot det lokale…» Og man kan tilføye: kan den forebygge den totale klimakatastrofen? Deretter skriver Latour personlig om hvorfor han tror at Europa (EU) kan spille en nøkkelrolle i den nødvendige politiske omstillingen.

Extinction rebellion er derimot «beyond politics», men gjennomgående ikke-voldelig. Man kan også spørre om dette vil være nok til å endre det nyliberale samfunnssystemet og avverge katastrofen. Både Down to Earth og This is not a drill stiller det samme spørsmålet: Hvor er vi på vei? Hvordan kan vi leve videre på jordkloden?

En Extinction Rebellion plakat der det står LOVE har et enkelt men dyptgripende budskap. Det kan være Love!, det store kjærlighetsbudet som i forskjellige former er sentralt i alle religioner og i humanismen. Og det kan være en påminnelse om at kjærlighetens nærvær eller fravær er drivkraften bak sort sett alt som engasjerer oss, og er kanskje drivkraften bak hele universet. Kanskje John Lennon ikke tok helt feil da han skrev «All you need is love»?