Det trengs en egen teologenes klimaaksjon, mener Elisabet Breen. Hun etterlyser et sterkere kirkelig fokus på naturens skjønnhet, skjørhet og egenverdi, der det snakkes sant om klimakrisa som en eksistensiell og åndelig krise. «Da ville vi som går inn kirkens dør få håp om å kunne lindre skaperverkets stygge sår. Vi vil tørre å håpe at vi kan hindre at den globale oppvarmingen går helt amok.»
Elisabet Breen er 65 år, teolog, bestemor, pensjonist og klimaaktivist. Hun vokste opp med en typisk pietistisk kristendom som fokuserte på den enkeltes tro, og på individorientert etikk og frelse, forteller hun. – Tørkesommeren i fjor ga meg en skikkelig vekker. Jeg måtte lese meg opp på økoteologi, og fant at Bibelen har mange tekster som kan tolkes for et heftig klimaengasjement og for et enklere og bærekraftig liv. Så nå er jeg klimafrelst, eller klimapilegrim, som det helst heter i kirkelige kretser.
– Men mange kirkegjengere har vel et annet syn på dette. De er som du sier, fokusert på tro og frelse, og synes det er en uting at prester engasjerer seg i politiske spørsmål. Det står da ikke noe i Bibelen om olje og klimapolitikk!
– Nei, men på Bibelens første blad ber Gud mennesket om å dyrke og verne hagen, Guds jord, menneskenes hjem – og hovedpoenget i Jesu lære er: Elsk Gud over alle ting og din neste som deg selv. Når nå et overveldende flertall av verdens forskere hevder at klimagassene er i ferd med å ødelegge jordas skjøre, økologiske balanse, er det tydelig at vi ikke har lykkes med å passe på planeten. Det sier seg selv at å lete etter enda mer olje, for eksempel i Arktis, vil øke utslipp av klimagasser og dermed ytterligere øke trusselen mot Guds skaperverk, vårt livsgrunnlag, oss selv og vår neste.
– Men er det ikke likevel en vanskelig balansegang mellom å være konkret og overordna prinsipiell i så kontroversielle og politisk motsetningsfylte saker?
– Kirken uttaler seg og handler på flere arenaer. Èn arena er Bispemøtet, Kirkemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd, de lager mer prinsipielle uttalelser. En annen arena er når enkeltmedlemmer av kirken er med på Klimabrølet og krever full stans i all oljeleting nå! En tredje arena er prekestolen, der vil nok mange veie sine ord så de ikke fører til en opprivende klimadebatt i menigheten. Min mening er at kirka ikke bør uttale seg om politiske detaljer på noen arenaer. Men oljeleting i Arktis nå er ikke en detalj. For min del vil jeg hevde at å lete etter mer olje nå ikke bare er et angrep på menneskers, især på barna og de unges, livsgrunnlag og framtidstro – men et angrep på Guds skaperdrøm. Fordi vi lever i en uvanlig tid, må kirken våge å være uvanlig konkret.
HYRDEKRISE I KIRKEN
Av Elisabet B. Breen
En ny studie ved MF-professor Svein Olaf Thorbjørnsen viser at mange prester i Den norske kirke og i frikirkene er dårlige på å preke om klima. Til tross for mange og vettuge uttalelser de siste tiårene fra kirkens øverste ledere. Til tross for at media daglig informerer om raske klimaendringer. For meg er det åpenbart at vi ikke bare har en klimakrise i verden, men også en hyrdekrise i kirken.
Hva kan kirken gjøre?
FNs rapporter viser at arter dør, isen smelter, den globale oppvarmingen øker. Guds skaperverk er med andre ord hardt såret. Det er bred enighet blant verdens forskere at vi har kort tid på å unngå at klodens klima endres på katastrofalt vis. Noen nekter å tro det, noen orker ikke høre, noen prøver å redde verden alene. Mange er, som Mesteren uttrykte det, som får uten hyrde.
Den norske Legeforening har nylig gått ut med et opprop om klimaendringene. Legene hevder at å bekjempe klimaendringene er en av vår tids viktigste folkehelseoppgaver. At klimakrisa krever at legene, slik de gjorde i kampen mot alkohol- og tobakkslovgivning og atomvåpen, igjen går på barrikadene. Legene har startet sin KlimaAksjon. Hva kan kirken gjøre?
Vi bør ha en egen kirkeaksjon
Jeg mener at teologene har god grunn til å gjøre som Legeforeningen – eller noe som likner. For klimakrisa truer både helse, hjem, livsgrunnlag og framtidstro. Klimakrisa er dermed en eksistensiell og åndelig krise. Og for svært mange mennesker gir det mening å komme med sin sorg, sitt sinne, sine spørsmål, sitt samfunnsengasjement, sitt håp og sin tro nettopp til kirken. Stadig flere forstår at klimakrisa angår dem på en eksistensiell måte, men vet ikke hvor de skal gå. Derfor trenger vi flere ledere som lever og preker engasjement for klima.
Kanskje det bør startes en TeologenesKlimaAksjon? En bevegelse som inspirerer til å preke økoteologi og praktisere livsstilsendring. Som henviser synd, skyld, klimaskam og utilstrekkelighet til nåden. Som fokuserer på skaperverkets skjønnhet, skjørhet og egenverdi. Som tør snakke sant om virkeligheten. Som leder an i samfunnsengasjement uten å være partipolitisk. Som teller sine seire.
Den offisielle holdningen er på plass
Kirkemøtet avga følgende uttalelse i april: «Klimaendringer trenger politiske og teknologiske løsninger, men dypest sett er det et moralsk spørsmål. Det handler om vårt forhold til Skaperen, skaperverket og vår neste. Overforbruk og rovdrift på jordas ressurser er dypt urettferdig; det ødelegger naturen og utarmer livsgrunnlaget for våre medmennesker (…) Vi utfordres til personlig livs-stilsendring og samfunnsengasjement.»
Kirkerådet uttalte: «I 2015 vedtok verdens ledere FNs bærekraftsmål for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Norge har forpliktet seg på disse målene, og Den norske kirke vil også være med å ta vår del av ansvaret.»
Teologer må på barrikadene
Disse uttalelsene kan bli en solid plattform for en TeologenesKlimaAksjon. Tenk hva som kan skje hvis teologene, som legene, gikk på barrikadene? Hvis vi i teori og praksis viste et mye sterkere engasjement enn før for skaperverket og vår neste.
Da ville vi som går inn kirkens dør få håp om å kunne lindre skaperverkets stygge sår. Vi vil tørre å håpe at vi kan hindre at den globale oppvarmingen går helt amok.
Når vi går av kirkedøra, har vi det klart for oss: Livsstilsendring og samfunnsengasjement i kjærlighet til Gud, vårt eget og andres liv, til kloden, vårt felles hjem. Klart vi kan snu hyrdekrisen! Hansken er herved kastet. Tar noen imot?