Klima, energi og makt

Avhengigheten av fossil energi skyldes ikke mangel på alternativer. Det skyldes vanetenking, maktstrukturer og økonomiske interesser, sier professor i geofysikk, Peter Haugan i en samtale om energi for framtida. – Hadde oljeselskapene eid sola, ville vi hatt solenergi for lengst. Nå tvinger en omlegging seg fram – og vil bety et samfunn med framgang for alle, der vi kan se våre barn i øynene.

Det petroleums-industrielle kompleks
I store deler av verden kontrollerer oljeindustrien for mye av pengene, for mye av politikken og for mye av forskningen. Forestillingen om at vi i Norge har en kunnskapsbasert energipolitikk er langt på vei en illusjon, sier Haugan. – Den er i høg grad styrt av økonomiske interesser med deres lobbyister og sterke forbindelser til politiske eliter.

Det har lenge ligget som et stilltiende premiss for norsk politikk, at det som er godt for Equinor/Statoil, er godt for Norge. – Men dette fører med seg en kortsiktighet som politikken burde vært hevet over. Og det blir stående i veien for den nytenkning som er nødvendig. Det snakkes om det grønne skifte, men det er i beste fall svært uklart hvilken retning vi egentlig ønsker å gå i. Det trengs åpenbart større politisk mot, vilje til å se problemene i kvitauget og ta noen krevende valg – som ikke alle vil være glad for, selvfølgelig.

Behagelige illusjoner
Peter M. Haugan har selv gått en litt annen vei enn mange av sine kolleger. Han startet ut som petroleumsforsker ved Norsk Hydro i 1982, men hoppet av oljeindustrien over til polar- og klimaforskning. For tjue år siden var han med på å starte Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen. For litt siden gikk han over i en ny stilling som forskningssjef ved Havforskningsinstituttet.
– De siste 10 årene har jeg dreid egen forskning og annen innsats mer og mer fra klimasystemet og klimaeffekter over mot tiltak inkludert fornybar energi. Det jeg har sett, er at det finnes for mange avlatstiltak og unnvikende strategier som er tilpasset etablerte interesser, og som bremser den nødvendige energiomstilling. Fangst og lagring av CO₂ er etter mitt syn et eksempel på det, – vi svarer på ubehagelige sannheter med behagelige illusjoner. Jeg har jobbet med dette lengre enn de fleste, og trodde selv at det var en viktig løsning på klimaproblemet. Men da Stoltenberg i 2008 holdt sin månelandingstale, hadde vi nok kunnskap til å se at det var en blindvei. Vi har kastet bort penger og ressurser som heller skulle vært brukt til energieffektivisering.

Gass ingen løsning
Haugan avviser også forestillingen om at norsk gass skal fortrenge kull og få ned utslippene. – Dette er altfor kortsiktig tenkt. Det er selvfølgelig riktig at gass er mindre skadelig enn kull. Men om 20 år, dvs. når det vi nå er i gang med i Arktis skal gi full produksjon, vil verden heller ikke tåle CO₂-utslippene fra gass. Det eneste fornuftige er å satse på fornybar uten å vente. Det innebærer en svær omstilling av industrien og infrastrukturen vår, som vil ta lang tid og krever en stor samlet innsats fra nå av.
– Heldigvis trenger vi ikke å drømme om framtidige teknologirevolusjoner. Flere steder kan sol og vind konkurrere på pris allerede, selv uten at vi har regnet inn kostnadene ved skadevirkninger av kull, olje og gass. Men nye satsinger trenger offentlig støtte i en overgangsperiode, vi kan ikke overlate alt til markedet, da vinner det vi er vant til å bruke og som er billigst på kort sikt.

Trenger kritiske forskere
Peter M. Haugan har vært en av de fremste kritikerne av samrøret mellom universitetene og Equinor, tidligere Statoil. Det dreier seg om kjøp av goodwill og en binding mellom akademia og oljekapital som står i veien for kritisk forskning, mener han. – Equinor driver med imagebygging, og det er ingen grunn til at universitetene eller andre forskningsinstitusjoner skal hjelpe dem med dette. Derimot trenger vi forskere fra alle områder som kan kaste nytt lys over klima- og energipolitikken og kreftene bak.
– Debatten om samfunns- og energiomstilling er selvfølgelig mye mer kontroversiell og utsatt for posisjonering og propaganda enn den teoretiske debatten og den grunnleggende klimaforskningen. Det kan være ubehagelig å gå inn i dette, men det er faktisk en del av samfunnsoppdraget vårt.

Barn og unge gir håp
– Det er ikke lett for velgerne å gjennomskue retorikken fra politikere og andre som tilsynelatende aksepterer klimakunnskapen – og samtidig holder fast ved at det meste kan fortsette som før med satsing på olje- og gassutvinning ennå i mange tiår. Hele demokratiet vårt lider under denne dobbeltkommunikasjonen, – derfor er det så viktig det som har skjedd siste året. Ungdomsopprøret krever at politikerne snakker sant, at de tar innover seg klimaalvoret og hvor mye det haster, og handler deretter. «Ellers kommer vi aldri til å tilgi dere», som Greta Thunberg sier.

– Vi kan ikke stelle det slik at vi blir den generasjonen som gjør livsvilkårene på Jorden dårligere, ikke bedre, sier Peter M. Haugan. – Vi kommer til å kvitte oss med fossile brennstoff etterhvert. Men det er ikke likegyldig om omstillingen går sent eller raskt. Foreløpig går det alt for sent!