We – the People!

Greta Thunberg ble i dag kåret til «årets person» av Time Magazine – som første barn noen gang. Samtidig fortsatte hun å advare verdens ledere mot klima-passivitet og alle forsøk på å utsette klima-handling. Med sin tale i Madrid skriver hun seg inn i en lang tradisjon av folkelige opprørsledere: «Våre ledere har sviktet oss. Vi – Folket – må ta ansvaret, og handle slik historien krever.»

For et og et halvt år siden snakket jeg ikke til noen uten at jeg virkelig måtte, men så fant jeg en grunn. Siden da har jeg holdt mange taler og lært at du skal starte med noe personlig eller følelsesmessig for å fange tilhørernes oppmerksomhet. Som å si slike ting som at «Huset vårt brenner» eller «Jeg vil dere skal få panikk» eller «Hvordan våger dere!»

Men i dag vil jeg ikke gjøre dette, for da blir det disse frasene folk fokuserer på. De vil ikke huske fakta, og vi har ikke lenger tid til å glemme vitenskapen. I omtrent et år har jeg igjen og igjen snakket om karbonbudsjettet som forsvinner. Det er blitt ignorert, men jeg kommer til å fortsette me det.

I kapittel to, på side 108, i 1,5 grader-rapporten fra IPCC, kan vi lese at om vi skal ha en 67 prosent sjanse til å begrense den globale oppvarming til 1,5 grader, hadde vi 1. januar 2018 bare 420 gigaton igjen å slippe ut. Og dette tallet er selvsagt mye mindre i dag, siden vi slipper ut omtrent 42 gigaton CO₂ hvert år når vi tar med skog og landbruk.

Med dagens utslippsnivå vil karbonbudsjettet være brukt opp i løpet av åtte år. Og disse tallene er ikke et politisk synspunkt, det er den beste kunnskapen vi har om utviklingen nå, selv om mange forskere sier de er for forsiktige. Det er tall som er akseptert av IPCC. Og merk at tallene er globale, og ikke sier noe om rettferdig fordeling, som er helt essensielt for å få Paris-avtalen til å fungere. Det betyr at rike land må redusere utslippene ned mot null raskere enn fattige land, og hjelpe fattige land med det samme, slik at de kan øke sin levestandard. Og disse tallene inkluderer ikke de fleste tilbakekoblingsmekanismene, ikke lineære «tipping points» eller økt oppvarming gjemt i giftig luftforurensing.

De fleste modeller forutsetter imidlertid, at framtidige generasjoner på en eller annen måte skal kunne trekke milliarder tonn CO₂ ut av atmosfæren med effektive teknologier som i dag ikke eksisterer og kanskje aldri vil finnes. Sjansen på 67 prosent er de beste odds vi har ifølge IPCC.  Og nå har vi mindre enn 340 gigaton CO₂ igjen å slippe ut av dette budsjettet som må fordeles rettferdig.

Hvorfor er det så viktig å holde seg under 1,5 grader? Fordi selv ved én grad dør mennesker på grunn av klimakrisen. Fordi det er dette som vitenskapelig sett kreves for å unngå å destabilisere klimaet. Slik at vi skal har best mulig sjanse til å unngå å sette i gang irreversible kjedereaksjoner som smeltende isbreer og havis, og opptining av arktisk permafrost. Hver brøkdel av en grad betyr noe. Slik er det. Dette er mitt budskap. Dette er hva jeg vil at dere alle skal fokusere på.

Fortell meg – er det noen som reagerer på disse faktaene uten å føle i det minste litt panikk? Hvordan reagerer dere når du vet at det i bunn og grunn ikke blir gjort noe vesentlig med problemet? Uten å føle i det minste litt sinne? Og hvordan kommuniserer man disse fakta uten å høres ut som en alarmist? Det skulle jeg virkelig likt å vite.

Siden Paris-avtalen ble inngått har globale banker investert 1,9 billioner dollar i fossilt brensel. Hundre selskaper er ansvarlige for 71 % av de globale utslippene. G20-landene står for nesten 80 % av de totale utslippene. De rikeste 10 % av verdens befolkning produserer halvparten av CO₂-utslippene våre, mens de fattigste 50 % bare en tidel. Vi har alle en jobb å gjøre, men noen åpenbart mer enn andre.

En håndfull rike land har lovet å redusere utslippene av klimagasser med så og så mange prosent innen den eller den datoen, eller å bli klimanøytrale med netto nullutslipp i løpet av så og så mange år. Dette kan høres imponerende ut ved første øyekast, men selv om intensjonene kan være gode, er ikke dette lederskap. Dette er ikke å lede oss i riktig retning. Dette er villedende  fordi de fleste av disse løftene ikke inkluderer luftfart, internasjonal frakt og importerte og eksporterte varer og forbruk. De inkluderer imidlertid muligheten for at land kan lure seg unna og oppveie for egne utslipp ved å betale for utslippskutt andre steder.

Disse løftene inkluderer framfor alt ikke de årlige utslippskutt som må begynne umiddelbart, og som er absolutt nødvendig for å holde verden innenfor den lille rest av karbonbudsjettet vi fortsatt har til disposisjon. Nullutslipp i 2050 betyr ingenting, hvis de høye utslippene får fortsette bare noen få år til. Uten å se det hele bildet vil vi ikke kunne løse denne krisen. Å finne helhetlige løsninger er det vi burde streve etter. I stedet ser vi at landene strever med å se om det finnes muligheter til å forhandle seg til smutthull og unngå å heve de reelle ambisjonene.

Landene prøver å finne smarte utveier i stedet for virkelig å gjøre noe med problemene. Som å dobbeltregne utslippsreduksjoner og flytte utslippene til utlandet og gå tilbake på løftene om å øke ambisjonene eller nekte å betale for løsninger eller tap av skade. Dette må stoppe. Vi trenger reelle drastiske utslippkutt ved kilden. Men heller ikke det er nok. Utslippene av klimagasser må stoppe, hvis vi skal holde oss under 1,5 grader. De fossile ressursene må bli liggende i bakken. Å sette opp fjerne datoer og gi inntrykk av at klimahandling er i gang, vil mest sannsynlig gjøre mer skade enn gagn, så lenge endringene som kreves faktisk ikke finner sted. Den nødvendige klimapolitikken er i dag ikke-eksisterende, til tross for det vi hører fra verdens ledere. Og jeg tror fortsatt at den største faren ikke er passiviteten i seg selv. Den virkelige faren er når politikere og næringslivsledere får det til å se og høres ut som det virkelig skjer noe viktig, samtidig som lite og ingenting faktisk blir gjort bortsett fra smart bokføring og kreativ PR.

Jeg har vært så heldig å kunne reise verden rundt. Og min erfaring er at mangelen på bevissthet er den samme overalt, ikke minst blant dem som er valgt til å lede oss. Det er ingen følelse av at det virkelig haster. Lederne våre oppfører seg ikke som om vi var i en nødsituasjon. I en nødsituasjon endrer du nemlig atferden din. Hvis et barn står midt ute i veien og biler kommer kjørende i full fart, snur du deg ikke bort fordi det er for ubehagelig. Du løper ut og redder barnet. Og uten denne følelsen av at det haster, hvordan kan vi, folket, forstå at vi står overfor en virkelig krise. Og hvis folket ikke er helt klar over hva som skjer, vil de ikke legge press på dem med makt til å handle. Og uten dette press fra folket kan lederne våre slippe unna med å la være å handle, og det er der vi er nå. Alt bare går sin vante gang, rundt og rundt.

Om bare tre uker går vi inn i et nytt tiår, et tiår som vil definere fremtiden vår. Akkurat nå ser vi desperat etter ethvert tegn på håp. Og det finnes håp, skal jeg si dere. Jeg har sett det, men det kommer ikke fra regjeringer eller fra de store selskapene. Det kommer fra folket. Menneskene som har vært uvitende, men som nå begynner å våkne. Og når vi først blir klar over situasjonen, så endrer vi oss. Mennesker kan endre seg. Folk er klare for endring. Og det er dette som er håpet, fordi vi har demokratiet vårt og fordi demokrati er noe som skjer hele tiden. Ikke bare på valgdagen, men hvert sekund og hver time. Det er folkeopinionen som styrer den frie verden. Alle store endringer i historien har kommet nedenfra, fra folket. Vi trenger ikke å vente. Vi kan begynne å endre ting her og nå. Vi – Folket! Takk for meg.

(til norsk ved Halfdan Wiik og Svein Tveitdal)