Norge kan bli fossilfritt i 2040 uten storstilt utbygging av fornybar energi. For å få til det, trengs et taktskifte i klimapolitikken, viser en rapport fra Naturvernforbundet. Men Kristoffer Rypdal er kritisk til vurderingene. «Vi mangler grunnlag for å vurdere om rapportens miljøscenario er politisk og økonomisk realiserbart, og en beskrivelse av hvilke virkemidler som skal til for å realisere det.»
Kristoffer Rypdal er professor i klimadynamikk ved Universitetet i Tromsø. Nestleder i lokallaget av Besteforeldrenes klimaaksjon.
Et fossilfritt Norge uten mer fornybar kraft?
Er det en realistisk mulighet? Det er nettopp hva som hevdes i en rapport fra Naturvernforbundet utgitt 30. oktober 2019. Rapporten analyserer to alternative utviklingsbaner, et ”miljøscenario” og et ”vekstscenario”. Begge tar sikte på å erstatte all fossil energibruk i Norge med fornybar energi innen 2040, hovedsakelig gjennom elektrifisering. I dag bruker vi 170 TWh fossil energi per år, 132 TWh elektrisitet og 21 TWh bioenergi og avfall.
I miljøscenariet fases norsk petroleumsvirksomhet ut innen 2040, så fossil energibruk i denne sektoren faller bort og det frigjøres 7 TWh til annen ”grønn industri”. I vekstscenariet følger petroleum prognosene i nasjonalbudsjettet for 2020, som innebærer en økning i kraftbehovet på 34 TWh.
De to scenariene er ellers identiske når det gjelder elektrifisering og økt bruk av bioenergi i industrien. Dagens fossile energibruk i denne sektoren er 22 TWh og erstattes med 13 TWh strøm og 6 TWh bioenergi.
I transportsektoren forutsetter miljøscenariet nullvekst i personbiltrafikk og godstransport på veg, reduksjon i flytrafikk og overføring av det meste av godstransport på veg til bane og sjø. Vekstscenariet følger prognosene for trafikkvekst i Norsk Transportplan. Ellers er scenarioene like med hensyn til elektrifisering av personbilparken, innføring av hydrogen i tungtransporten og såkalt e-fuel i langdistanse luftfart og sjøtransport. Økt kraftforbruk for denne sektoren i miljøscenarioet er 36 TWh og i vekstscenarioet 59 TWh.
Ellers er den største forskjellen at miljøscenarioet antar at alt teknisk potensial for effektivisering av energibruk i bygg hentes ut. Denne effektiviseringen føres som økt kraftproduksjon, og estimeres i miljøscenarioet til 22 TWh, mens vekstscenarioet tar utgangspunkt i Stortingets mål om 10 TWh.
Annen kraftproduksjon tar utgangspunkt i dagens situasjon med tillegg for 12 TWh fra kraftverk under bygging og 5 TWh fra teknisk fornyelse av gamle kraftverk. Dette er likt for begge scenarier, og resultatet er at miljøscenarioet i 2040 ender med et kraftunderskudd på 17 TWh og vekstscenarioet med 92 TWh. Disse underskuddene må dekkes av import eller ny fornybar kraft
Underskuddet i miljøscenarioet kan reduseres til null hvis man dropper produksjon av e-fuel (f.eks. hydrogen, red.) og tillater noe fossilt drivstoff eller biodrivstoff i langtransport og luftfart, og i vekstscenarioet kan underskuddet reduseres til 60 TWh.
Konklusjonen er at i miljøscenariet kan utslippene fra norsk territorium på det nærmeste elimineres innen 2040 parallelt med en full utfasing av norsk petroleumsvirksomhet. Med mindre ambisiøse tiltak, det såkalte vekstscenariet, kan fortsatt petroleumsvirksomheten fases ut, men da trengs 60 TWh ekstra fornybar kraft, det meste antagelig fra vind. Vekstscenarioet baserer seg på samfunnsøkonomiske framskrivninger for petroleum-, transport- og byggsektorene, og tegner derfor et mer komplett bilde enn miljøscenarioet, som mangler analyser av økonomiske virkemidler og konsekvenser.
Vi mangler altså grunnlag for å vurdere om miljøscenariet er politisk og økonomisk realiserbart og vi mangler en beskrivelse av hvilke virkemidler som skal til for å realisere det. I det minste ville det være naturlig å inkludere en diskusjon av virkningene for sysselsettingen og konsekvensene for handelsbalansen med utlandet av å fase ut petroleumssektoren over en periode på tjue år. Med alle ringvirkningene sysselsetter petroleum i dag nær 150.000 mennesker. I fjor utgjorde petroleumseksporten nær halvparten av Norges eksportinntekter, og uten denne eksporten ville landets handelsunderskudd vært på 170 mrd kroner. Uten petroleum må vi øke eksporten fra fastland og fiske med 30 prosent, alternativt redusere importen med 22 prosent, for at handelsbalansen skal gå i null.
Hvis vi velger å øke eksporten, må vi utvikle nye næringer som skal sysselsette alle de som mister jobbene i petroleumssektoren og som produserer eksportverdier for 170 mrd. Miljøscenariet har satt av 7 TWh elektrisk kraft til dette formålet og kalt det grønne næringer. Men dette er neppe tilstrekkelig. For eksempel bruker industrien i dag nær 50 TWh elektrisitet i tillegg til 25 TWh fossilt og bioenergi. Hvis verdiskapingen skal økes med 30 prosent, bør man regne med en økning i kraftforbruk på minst 20 TWh.
Men vi kan selvsagt velge å redusere importen og satse på tjenesteyting og andre næringer med lite energibehov. Et åpent spørsmål blir da om en slik utvikling er forenlig med miljøscenariets planer om store investeringer i opprustning av bygg og import av miljøvennlige transportmidler.
Den viktigste mangelen i Naturvernforbundets analyse synes jeg likevel er en drøfting av et tredje scenario, som i stedet for utfasing av petroleumssektoren tar sikte på å transformere den til en grønn energisektor som i 2040 ikke skal eksportere fossilt brensel. Dette kan oppnås ved utnyttelse av dagens infrastruktur til en storstilt satsing på karbonfangst og lagring, produksjon av hydrogen fra naturgass og utvikling av vindkraftteknologi til havs. Et slikt scenario vil kunne opprettholde sysselsetting, utnytte opparbeidet kapital og kunnskapsbase, og transformere Norge til en eksportør av grønn energi og teknologi til Europa.
Redaksjonens kommentar om at e-fuel kan være hydrogen er noe misvisende. E-fuel inngår i disse scenariene i tillegg til hydrogen. Hydrogen egner seg til tyngre biler, trailere, tog og skip, men ikke til fly. E-fuel er et flytende drivstoff som produseres fra hydrogen og CO2, og som derfor egner seg som flydrivstoff. Det er store energitap i produksjonen av e-fuel, fordi det er betydelige tap både i produksjonen av hydrogenet som brukes og i syntesen av hydrogen og CO2 til e-fuel.
Der er alltid med stor interesse jeg leser de betraktninger som Rypdal produserer. Jeg synes det er fint at rapporten fra Naturvernforbundet utgitt 30. oktober 2019 diskuteres. Rapporten analyserer to alternative utviklingsbaner, et ”miljøscenario” og et ”vekstscenario”.
Det er imidlertid litt fortvilende at rapportene sjeldent diskuterer hvilken vilkår som må være tilstede når en tar i bruk uttrykkene vekst og økonomi. Vilkår som diskuterer hva planeten tåler av vekst og økonomi og hva slags vekst og økonomi planeten egentlig tåler.
Tåler planeten tradisjonell vekst og økonomi?
Er vi kritiske nok? Evner vi å sette ord på hva tradisjonell vekst og tradisjonell økonomi har gjort med natur, klima, mangfold?
Jeg tror en slik diskusjon vil være et vesentlig innslag i det som vil være: En klimavennlig fremtid.
Takk til Kristoffer Rypdal for å ha studert rapporten Fossilfritt Norge fra Naturvernforbundet. Som forfatter av rapporten har jeg noen kommentarer til innlegges hans her på nettsidene til Besteforeldrenes Klimaaksjon 27. januar.
Rypdal gir en grei beskrivelse av rapportens hovedkonklusjoner. Men når han kommenterer rapportens scenarier, skriver han blant annet at det mangler analyser av økonomiske virkemidler av det såkalte miljøscenarioet. Dette er helt riktig. I forordet tydeliggjør vi at rapporten peker på de store linjene og tiltak som må iverksettes, men ikke hvilke konkrete virkemidler som må brukes for å komme i mål. Jeg kan legge til at Naturvernforbundet har ambisjoner om å følge opp med en egen rapport som tar for seg virkemidler som trengs for å innfri det skisserte miljøscenarioet. Men det er et arbeid som først må finansieres og så gjennomføres. Vi finner det greit å først vite hvilken retning vi ønsker å gå, før vi ser nærmere på hvordan vi kommer oss i den retningen.
Rypdal peker videre på konsekvensene for sysselsetting og handelsbalanse av å fase ut Norges fossile energiutvinning i løpet av tjue år, slik rapportens miljøscenario legger opp til. Det ar klart at dette er temaer som samfunnet er opptatt av, og Naturvernforbundet mener heller ikke at dette er uviktig. Men vår jobb er likevel å peke på behovet for omstilling fra et miljøfaglig ståsted, vekk fra å være et oljebasert samfunn. Vi legger ikke opp til at dette skal gjøres over natta, men vi ønsker en plan for nedtrapping av norsk petroleumsaktivitet fra i dag og fram til 2040. Så vil andre, med større troverdighet på sysselsetting og handelsbalanse, også måtte delta i debatten og bidra til at omstillinga blir rettferdig og sosialt akseptabel.
Rypdal savner et tredje scenario, der petroleumssektoren omdannes til en grønn energisektor som i 2040 ikke skal eksportere fossilt brensel, gjennom storstilt satsing på karbonfangst og lagring, produksjon av hydrogen fra naturgass og utvikling av vindkraftteknologi for vindkraftproduksjon til havs. Naturvernforbundet er ikke imot verken karbonfangst og lagring eller vindkraftproduksjon til havs. Men vi ønsker ikke å gå i bresjen for ei omstilling som fortsatt er basert på å pumpe opp store mengder ikke-fornybare ressurser i løpet av kort tid. Vi finner ikke dette bærekraftig, og vi bør ta skrittet fullt ut å gjøre oss uavhengige av fossil energi. Det er også vanskelig å se for seg at vi i dag kan gi tillatelser til store, nye investeringer i petroleumssektoren og samtidig garantere at de fossile ressursene i framtida ikke skal brennes og avgi CO2. Vi ser på det som et stort sjansespill.
Ellers nevner Rypdal at vi i miljøscenarioet setter av 7 TWh strøm til grønn næringsutvikling. Det er bare delvis riktig. I rapporten har vi forutsatt at all energieffektivisering av strøm i industrisektoren kan brukes til grønn næringsutvikling. Industrien, utenom petroleumssektoren, bruker om lag 47 TWh strøm årlig. Om vi antar at det er et energieffektiviseringspotensial på 20 prosent i industrien, så har vi ytterligere 9 TWh kraft til grønn næringsutvikling, altså til sammen 16 TWh. Vi har ikke gått i dybden på dette i rapporten.
Vi ser fram til en god diskusjon videre i arbeidet med å omstille Norge i grønn retning – som et ledd i å innfri 1,5-gradersmålet og samtidig bevare naturverdiene.
Takk for respons fra Holger Schlaupitz. Jeg setter pris på at han tar seg tid til det. Jeg har følgende kommentarer.
1. Det blir etter min mening for enkelt å slå fast at man foreløpig ikke har hatt ressurser til å utrede virkemidler for miljøscenariet. Alle «scenarier» som blir tatt alvorlig i fagmiljøer på dette området modellerer mer enn bare energiregnskapet. Økonomiske modeller blir ofte, med rette, kritisert for ikke å legge inn miljøpolitiske føringer. Miljøscenariet gjør det motsatte, det tar ikke hensyn til økonomiske føringer. Det gjøres heller ingen livsløpsanalyser av materielle ressurser og utslipp som følger med å realisere det fulle tekniske energieffektiviseringspotensialet i bygg og til å skifte ut en stor del av materiellet i transportsektoren. Men Naturvernforbundet er i og for seg i godt selskap i den forstand at hverken Statnett eller NVE presenterer fullstendige scenarier i sine analyser. Derimot presenterer Lappeenranta University of Technology og Energy Watch Group en omfattende rapport basert på en artikkel i det svært anerkjente tidsskriftet Nature Communications. http://energywatchgroup.org/wp-content/uploads/EWG_LUT_100RE_All_Sectors_Global_Report_2019.pdf
Denne rapporten baserer seg på energiøkonomiske simuleringer i en global modell med tidsoppløsning på en time, og konkluderer med at et energisystem basert på vann, vind og sol og energibærere og lagringsmedier som batterier, hydrogen og termisk energi er realiserbart innen 2050. Men i Norge innebærer dette en samlet energiproduksjon på 306 TWh på dette tidspunktet. Dette er et scenario som gir betydelig økonomisk vekst og som kan gi miljøavtrykk som ikke er akseptable for mange av oss. Jeg mener derfor ikke at man skal ta simuleringer av denne typen som normgivende for utforming av politikken. Men de gir verdifull kunnskap om konsekvensene av dekarbonisering av økonomien hvis vi samtidig skal opprettholde god levestandard og høy sysselsetting.
2. Schlaupitz framstiller mitt forslag om et tredje scenario som «… ei omstilling som fortsatt er basert på å pumpe opp store mengder ikke-fornybare ressurser i løpet av kort tid». Dette kan ikke leses ut av hva jeg skrev. Mitt forslag innebærer en like rask nedstengning av petroleumeksporten som miljøscenariet. Det eneste som vil tillates av fossil produksjon etter 2040 er naturgass som konverteres til hydrogen, med fangst og lagring av CO2. Men forslaget tar sikte på å opprettholde betydelig aktivitet off-shore og i leverandørindustrien i form av CCS, hydrogenproduksjon og havvind, og motivet er både å opprettholde sysselsetting og bidra med grønn energi til Europa som kan sette fart i utfasingen av fossil energi der.
3. Tjue prosent energieffektivisering i industrien innen 2040 er sikkert ikke urealistisk. Men den effektiviseringen skjer i begge scenarioer, og rapporten begrunner de ekstra 7 TWh med at de skal kompensere for nedleggingen av petroleumssektoren (første avsnitt på side 22). Jeg kan ikke forstå det på annen måte enn at miljøscenarioet vil erstatte 150.000 arbeidsplasser og over 400 milliarder kroner i eksportinntekter fra olje og gass med industri som forbruker 7 TWh elektrisk kraft mer enn vekstscenarioet.
En kort kommentar til Steinar Høiback. Det er riktig at Naturvevrnforbundet rapport ikke problematiserer uttrykkene vekst og økonomi. Det er min hovedkritikk mot den. Men dette er ikke et framtredende trekk i den vitenskapelige litteraturen om bærekraftig utvikling. Det er allment anerkjent at den typen vekst vi har sett de siste tiårene er i ferd med å sprenge planetens tålegrenser. Klimakrisen er ett av mange eksempler på det, og «alle» er enige om at vi kan ikke løse klimakrisen ved å sprenge grensene på andre områder. Det har for eksempel vokst fram et helt eget fagfelt som kalles industriell økologi, og som undervises på flere av våre universiteter. Et interessant sted å starte å lese om dette er Anders Arvesens blogg.
https://www.ntnu.no/blogger/andersarvesen/author/anders_arvesen/
Arvesen var lead author på rapporten «Green Energy Choices» fra UNEPs resurrspanel I 2016.
https://www.resourcepanel.org/reports/green-energy-choices-benefits-risks-and-trade-offs-low-carbon-technologies-electricity
Igjen takk til Kristoffer Rypdal for oppmerksomhet rundt temaet. Her kommer en kort replikk på hans fire punkter:
1. At vi i rapporten ikke har tatt med det økonomiske aspektet av energiomlegging, har jeg svart på før. Naturvernforbundet skal peke på de miljømessige sidene. Vi har neppe troverdighet på å vurdere sysselsetting eller eksportbalanse. Når det gjelder livsløpsløpsanalyser, så er det viktig – og Naturvernforbundet etterspør dette i flere sammenhenger. I rapporten inkluderer vi all energibruk i Norge. Vi forutsetter at kraftbalansen ikke endres, og at vi ikke importerer biomasse til drivstoffproduksjon. Dette aleine gjør at vi tar hensyn til mange fallgruver som livsløpsanalsyer kan avdekke. Batteriproduksjon er også noe vi problematiserer.
2. Til dette med et tredje scenario, der Rypdal skriver: «Mitt forslag innebærer en like rask nedstengning av petroleumseksporten som miljøscenariet. Det eneste som vil tillates av fossil produksjon etter 2040 er naturgass som konverteres til hydrogen, med fangst og lagring av CO2.» Et slikt scenario vil med andre ord ikke innebære like raskt nedstenging av petroleumssektoren. Å bruke fossil gass til hydrogenproduksjon vil kanskje være greit i en kort overgangsfase. Men om vi legger dette til grunn etter 2040, er det stor fare for at vi fortsatt kommer til å pumpe opp olje og gass til forbrenning. Det blir nok vanskelig å lage regler som sikrer at olje ikke pumpes opp dersom dette finnes på felt som skal hente opp gass. Og hvordan kan vi sikre at gassen ikke brennes? Som tidligere nevnt er gassen fortsatt en ikke-fornybar ressurs.
3. Energieffektivisering i industrien vil skje i begge scenarioene. Og dette representerer en mengde kraft som kan brukes til ny, grønn industri – i tillegg til 7 TWh, som vi har satt av i miljøscenarioet. Husk at det i vekstscenarioet blir behov for langt mer kraft til å fase ut den samme mengden fossile energi som i miljøscenarioet.
Hvis olje- og gassproduksjon skal fases ut, må vi finne en politisk strategi som gjør det mulig. Politikk er som kjent det muliges kunst. Hvis vi fortsatt skal beholde en politisk økonomi i Norge der det fins privat næringsliv, så må vi finne virkemidler i form av reguleringer, konsesjoner, skatter og avgifter og subsidier. Disse virkemidlene må være tilstrekkelig kraftige til å gjøre olje- og gassproduksjon ulønnsom, fortrinnsvis uten å bringe norsk økonomi til kollaps.
Schlaupitz skriver ingen ting om hvordan han forestiller seg at petroleumsvirksomheten skal fases ut. Hvis det ikke skal skje gjennom å gjøre olje- og gassproduksjon ulønnsom, må det skje gjennom statlige forbud mot fortsatt produksjon. Hvis det skal skje gjennom forbud, kan jeg ikke se at det kan være noe problem å lage regler som muliggjør CCS og hydrogenproduksjon fra norsk gass, samtidig som det forbys å produsere fossilt brensel.
Hvis man satser mer på økonomistyring, kan det heller ikke være mer vanskelig å stimulere til mer fornybarproduksjon, CCS og hydrogenproduksjon samtidig som olje- og gassproduksjon gjøres ulønnsom, enn å gjøre all aktivitet på norsk sokkel ulønnsom.
Naturvernforbundets overordnete mål synes å være å stenge ned aktiviteten på norsk sokkel og å forhindre økning i norsk produksjon av fornybar energi, snarere enn å bidra optimalt til å redusere globale utslipp og rovdrift på naturressurser. Rapporten prøver å vise at dette er mulig ved å gjøre en rekke svært optimistiske antagelser om utviklingstrekk i norsk økonomi. Rapporten gjør ingen analyser av konsekvensene blir om disse antagelsene ikke slår til. Hva er for eksempel virkningen hvis kraftbehovet blir større enn rapporten har anslått, mens fornybarproduksjonen har stagnert? Jeg for min del vil tro at dette vil føre til at det blir langt vanskeligere å fase ut olje- og gassproduksjonen.
Videre stopper analysen ved Norges grenser, mens realiteten er at alt det som foreslås i rapporten har store konsekvenser for utslipp og ressursbruk i andre land. Rapporten inneholder ingen analyse av hvordan miljøscenariet vil påvirke totale globale utslipp.
Rapporten er dessverre et eksempel på at Naturvernforbundet ikke lever opp til sitt slagord, ”tenk globalt, handle lokalt”. Her mangler det global tenkning.