«Det haster! – Jorden brenner, jorden gråter, vinden hviner, havet fråder!» Det var omkvedet i en av sangene som journalist, forfatter og låtskriver Elisabeth Arnet fremførte i et gjennomtenkt og tankevekkende program på «Lunsj og Lyrikk» på Det Norske Teatret mandag 27. januar. Serien med formiddagsmøter under Klimafestivalen § 112 arrangeres av Besteforeldrenes klimaaksjon.
Programmet hadde overskriften «Kjære Jord!» Og utgangspunktet var et seminar i Sverige hun hadde vært med på, der man skulle utforske hvordan mennesker og naturen er ett. Til slutt skulle man skrive et brev til Jordkloden, og Elisabeths brev begynte «Kjære Jord». Hun skrev at det gjorde vondt å se hva vi mennesker gjør ved jordkloden. Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg, kjære Jord? Har du noen forslag?
På en måte kom svaret fra jordkloden senere i programmet, med dikt der naturen griper inn i vårt liv. Et tre, fjellet, regn. Hans Børli skriver om «Du og treet / et søskenskap / djupt som jorda… Og plutselig / vet du ikke om det er / du / som opplever treet / eller treet / deg.»
Rolf Jacobsen skriver at «Fjell er til å hvile i / sovne hos gjemme seg bak» – ja, vi mennesker søker forankring i naturen, den naturen vi er i ferd med å ødelegge. Og vi speiler oss i naturen, som Lars Saabye Christensen som gjerne vil være «det rolige regn / som faller når min elskede har glemt sin paraply».
I mange år hadde Elisabeth hatt en beskyttelsesdrakt på seg – i likhet med så mange mennesker. Den holdt tanker om naturødeleggelser og klimaendringer ute. Men plutselig en dag nyttet det ikke lenger! Krisen var virkelig og overhengende. Hvordan kunne folk tenke på alt mulig annet? Hvorfor gjorde ikke politikere noe ved krisen? Da skrev hun en sang, med tanke på slektene som kommer etter oss:
«Du kan ikke si du ikke visste, du kan ikke si at det ikke nytter! Det haster! Jorden brenner, jorden gråter, vinden hviner, havet fråder!» En annen sang minnet om det viktige lille ordet «NÅ!»
Senere besøkte Elisabeth en utstilling av Per Kleivas kunst, og ble betatt av et bilde av et stort rødt hjerte på svart bunn, som viste seg å ha tittelen «Innerst i mitt hjerte er forstanden». Det ble til en sang med samme tittel. Vi trenger jo denne kombinasjon: hjertets forstand.Elisabeth siterte en 9-år gammel japansk filosof (sic!) som konstaterte at hvis vi bare klapper når alle de andre klapper, vil ingen begynne å klappe; og hun avsluttet med en sang av Mikael Wiehe til ære for de modige som tør være den første til å klappe.
Deretter klappet alle sammen samtidig for Elisabeth Arnet, som hadde gitt oss så mange dype tanker om vår kjære jord og vårt søskenskap til naturen omkring oss.
