I Paris-avtalen er målet at global temperatur ikke skal stige med mer enn «godt under 2 grader» fra førindustriell tid. Det er enighet om at dette krever en formidabel, global satsing på ny, fornybar energi. Mange mener også det er umulig å nå målet uten en kraftig økning i elektrisitet fra kjernekraft. Her opphører imidlertid enigheten.
Kan kjernekraft løse klimakrisen?
– Hans Martin Seip, professor emeritus
En av dem som argumenterer sterkt for kjernekraft, er den kjente amerikanske klimaforskeren James Hansen. I tillegg til at han mener veksten i fornybar energi ikke vil være rask nok, trekker han fram flere andre momenter som han mener taler for kjernekraft. Hans argumenter er beskrevet i et notat fra desember 2019: «Fire on Planet Earth»
Hansen beskriver de store helseskadene som bruk av kull medfører særlig på grunn av partikkeldannelsen. Dette gjelder både uteluft og innendørs. Innendørs brukes dessuten mye biobrensel som også gir helseproblemer. Dette er det selvsagt allmenn enighet om.
Mens bruk av fossil energi medfører store helseskader og mange dødsfall, hevder Hansen med henvisning til erfaringen hittil, at kjernekraft i svært liten grad har medfør slike problemer. Som beskrevet nærmere nedenfor, er det diskusjon om dette.
Hansen mener behovet for kjerneenergi er spesielt stort i India og Kina. Han hevder Kina og USA må samarbeide for å utvikle nye kjernereaktorer. Med et slikt samarbeid, mener han, vil en raskt kunne komme fram til det han omtaler som generasjon IV-reaktorer, bygd på mindre og mer fleksible moduler, raskere å produsere og enklere rent sikkerhetsmessig. Dessverre er vel utsiktene for et slikt samarbeid heller dårlige for øyeblikket.
Tsjernobyl-ulykken
En kontroversiell bok er skrevet av Professor Kate Brown ved MIT – «Manual for survival: A Chernobyl Guide to the Future». Den er basert på mange års forskning. Hun har gått gjennom mye nytt materiale fra Ukraina, Hviterussland og Russland.
Offisielle rapporter hevder at helseskadene av ulykken var beskjedne, noen titalls dødsfall. Det totale antall krefttilfeller forårsaket av utslippene innen 2065 har vært anslått til 41 000, mens antallet fra andre årsaker anslås til flere hundre millioner. På den annen side konkluderte en Greenpeace-rapport fra 2006 med at overdødeligheten i Ukraina, Russland og Hviterussland i årene 1990 til 2004 var omtrent 200 000.
Brown mener de offisielle tallene for Tsjernobyl er alt for lave. Pålitelige tall finnes ikke, og hun baserer seg på indirekte estimater. For eks. betaler Ukraina kompensasjon til 35 000 som har mistet sin ektefelle på grunn av helseskader etter ulykken. Hun antyder at sannheten ligger nærmere de høyere anslagene for overdødelighet enn de lave og offisielle
Browns bok har gjennomgående fått god omtale i media, men det finns også kritiske røster, gjerne knyttet til kjerneindustrien. Artikkelen «Five myths about Chernobyl» som hun skrev i Washington Post 5 juli i år, gir en kort oppsummering av hennes viktigste funn.
Er reguleringen god nok?
I januar 2019 hadde tidsskriftet Science en omtale av Gregory B. Jaczko sin bok «Confessions of a Rogue Nuclear Regulator». Jaczko er ingen hvem som helst. Han var Chairman of the U.S. Nuclear Regulatory Commission. I omtalen heter det at boka er en krass kritikk av et regjeringsorgan som rutinemessig gir etter for press fra industrien. Det fremgår at det har vært og er et alt for kameratslig forhold mellom de som vil ha kjernekraft, og de som skal regulere aktiviteten. Jaczko beskriver dette som et korrupt, giftig miljø.
Om avfallsproblemet heter det at ingen annen industri klager så høylytt over at ikke andre tar vare på deres avfall. Svaret er å slutte å produsere avfall, skriver Jaczko. Han ønsker han hadde hatt mot til å si at man burde slutte å produsere kjernekraft, men at det var grenser for hans mot. Omtalen i Science slutter med: «Det kan være en skarp advarsel å få, men den kommer fra en med en bedre oversikt over reguleringen av kjernekraft enn de fleste.»
Ikke overraskende omtaler James Hansen Jaczko i svært negative vendinger. Men det virker ikke usannsynlig at kjernekraftindustrien driver intens lobbyvirksomhet.
Ulykker
Naoto Kan var statsminister i Japan da ulykken i Fukushima inntraff i mars 2011. Le Monde Diplomatique trykket i august 2019 en artikkel «Dagen da Japan nesten forsvant» der han beskriver sine erfaringer. Det er skremmende lesning. Han mener vi må sette oss som mål å avskaffe atomkraft, og gir tre grunner til dette. Den første er at det alltid vil være risiko for ulykker. Mens årsaken i Fukushima var jordskjelv og flom, kan det i andre tilfeller være for eksempel menneskelig svikt. Den andre grunnen er omfanget av mulige ulykker. Det kan være snakk om evakuering av mange millioner mennesker, noe som kan utslette hele land. Den tredje grunnen er at han mener fornybar energi snart vil kunne tilfredsstille verdens energibehov.
Hva vil skje i land i krig eller annet kaos? Dette har det vært alt for lite diskusjon om. Med stor utbygging av kjernekraft i mange land vil det utvilsomt bli alvorlige konflikter i noen av dem. I en rapport fra 2017, «Nuclear safety in crisis regions» av Ustohalova og Englert, heter det riktignok at hittil har ikke noen militær konflikt ført til ulykke ved et sivilt kjernekraftanlegg. Men de skriver videre at i slike områder vil risikoen for kjernekraftkatastrofe være mye høyere enn under normale forhold. De angir flere grunner, blant annet utilsiktet skade og bortfall av sikkerhetstiltak og kontroll.
Midtøsten er et urolig område der mange land bygger eller planlegger kjernekraftanlegg. I artikkelen «Facing the nuclear storm» fra 2019 skriver Ahmad og Benemetti om seks land i området der kjernekraft er aktuelt: Iran, De forente arabiske emirater, Egypt, Tyrkia, Jordan og Saudi Arabia. Kjernekraftverk er, skriver de, ikke bare sårbare for klimatiske og naturlige ekstremhendelser, men også for angrep av statelige og ikke-statelige aktører. Selv om det ikke har vært noe terroristangrep på kjernereaktorer i drift, kan dette ikke utelukkes. De nevner også at angrep på transport av brukt kjernebrensel vil kunne være katastrofalt.
Økonomi
Kostnadene av elektrisitetsproduksjon ved kjernekraft ble nylig diskutert i en artikkel av Reinhard Haas (Technische Universität Wien) og medarbeidere. I motsetning til hva James Hansen hevder, skriver de at tiden for billig elektrisitet fra kjernekraft utvilsomt er forbi, dersom den noen gang har eksistert. For de nærmeste årene er det ingen tegn til at trenden med stigende priser vil snu. Samtidig har prisene på elektrisitet fra sol og vind falt, slik at økonomisk sett kommer kjernekraft stadig dårligere ut sammenliknet med fornybar energi.
Artikkelen av Haas og medarbeidere er en del av en større artikkelsamling om kjernekraft «The Technological and Economic Future of Nuclear Power» (https://doi.org/10.1007/978-3-658-25987-7). I en av artiklene skriver Ben Wealer (Technische Universität Berlin) og medarbeidere om avvikling av kjernekraftverk (en gang må de jo demonteres) og lagring av avfall. Begge deler, sier de, er utfordrende både økonomisk og teknisk.
Generasjon IV reaktorer, som James Hansen setter sin lit til, omtales i en artikkel av Reinberger, Ajanovic og Haas. De mener det vil ta flere tiår før slike reaktorer vil være kommersielt tilgjengelige.
Thoriumreaktorer
Vanlige kjernekraftverk benytter uran. En kan også benytte thorium, som har navn etter guden Tor. Thorium finnes bare i en form (isotop) i naturen. Denne isotopen med atomvekt 232 har ekstremt lang halveringstid, omtrent 14 milliarder år. Skal den benyttes til å produsere energi, må den omformes til en isotop med kort halveringstid som U-233.
Argumenter for bruk av thorium omfatter at det er betydelig mer av det enn av uran, og at avfallsproblemene og faren for ulykker er mindre.
Forslag om bruk av thorium er langt fra nytt. Allerede omkring 1960 arbeidet en med dette. Selv husker jeg at da vi startet et miljøkjemikurs på Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo i 1974, fremhevet Alexis Pappas, som var professor i kjernekjemi, fordelene ved å benytte thorium. Senere har utviklingen gått svært langsomt, selv om enkelte pilotprosjekter er gjennomført. I dag ser det ut til at interessen er spesielt stor i India. Dette henger sammen med at landet har mye thorium, men lite uran. Dessuten er det stort behov for mer energi med lave CO2-utslipp. Riktignok satses det på solenergi, men mange mener dette ikke vil være tilstrekkelig. Også Norge har betydelige thoriumforekomster. Selskapet Thor Energy arbeider med utvikling av slik energiproduksjon.
Et første skritt for å ta i bruk thorium til energiproduksjon vil være å blande inn 5 – 10 % thorium i uranoksid. Dette kan benyttes i dagens reaktorer. Mer avanserte systemer som baserer seg på mye større prosent thorium eller bare på thorium, ser ut til å ligge en god del år fram i tid.
Jeg vil ikke konkludere bastant at kjernekraft ikke kan spille en rolle i kampen for å redusere klimaendringene. Men vi må ikke se bort fra problemene. Det beste er om vi kan klare oss med fornybar energi og energisparing.
Her jeg triller stranger oppover bakken for å lage høybedd, er det godt å tenke på at prof. Seip konkluderer med at det beste er om vi kan klare oss med fornybar energi og energisparing. Og at Jaczko, tidligere Chairman of the U.S. Nuclear Regulatory Commission, krast kritiserer USA’s regjeringsorgan som rutinemessig gir etter for press fra atom-industrien. Likeså: Ingen annen industri klager så høylytt over at ikke andre tar vare på deres avfall. Svaret er å slutte å produsere avfall, skriver Jaczko Mens årsaken i Fukushima var jordskjelv og flom, kan det i andre tilfeller være for eksempel menneskelig svikt, krig og kaos. Og i de nærmeste årene er det ingen tegn til at trenden med stigende atom-priser vil snu. Samtidig har prisene på elektrisitet fra sol og vind falt, slik at økonomisk sett kommer kjernekraft stadig dårligere ut sammenliknet med fornybar energi. Thorium kan vi glemme. Takk for oversiktlig artikkel! For det ble stilt i stua, da sommerjobb-studentene fra Polen, sa at de studerte Nuclear. Og spurte etter hvor fossen var her? Jeg måtte tenke meg om, for Istad kraft har bare ei demning ved Silsetvatnet, men et godt utviklet vannsystem ned derfra – hvor det meste går i rør, kom jeg fram til. Men de hindrer effektivt, med negativ økonomi-analyse på at alle villatak i Molde som ligger i sørsida, blir inspirert til å lage solcelletak. Hele Norge må få solcelle-tak! Fikk gode prater med mange naboer i trillebår-stoppene opp bakken – da mange kom ut og begynte med hagearbeid i sola. Kaninene mine resersprang i luftegårdene – så noe bra er det med lengre vekstsesong.
Fin artikkel av Hans Martin Seip som gir oversikt over det meste. Han var allerede inne på det med risiko for terrorangrep på både atomkraftverk og transporter av radioaktivt avfall.
En energistruktur med produksjon i store sentrale enheter (som atomkraft) er i prinsipp mer utsatt for både ulykker, sabotasje og terror enn et desentralisert system der produksjonen foregår i mange mindre enheter. Som oftest er tilfelle med fornybar energi, med unntak av meget store vannkraftanlegg.
Jeg vil legge til at kjernekraft, i og for seg et fredelig formål, øker også muligheten for videre spredning av atomvåpen gjennom kompetansen som utvikles og stoffer som produseres. Videre kan radioaktivt avfall kapres av terrorister. Blandet med konvensjonell sprengstoff utgjør det et stort potensial for terroraksjoner. Å true med å eksplodere en slik «skitten» bombe kan være utrolig effektiv utpressing for å oppnå ønsker og mål. Jo flere land satser på kjernekraft jo større blir også sjansen for slik terrorhandling.
Videre vil prosessen fra plan til ferdige atomkraftanlegg kreve tid, mye tid, mer enn vi har dersom mesteparten av fossil energibruk skal fases ut på tredve år. Dette i motsetning til blant annet vind- og spesielt solkraftanlegg.
James Hansen er en fornuftig mann, og har mye rett. Atomreaktorgenerasjon IV er mye tryggere enn Fukushima for ikke å snakke om Chernobyl. Men: verden og verdens klima blir stadig mer urolig framover. Da bør man planlegge for desentralisering av energiproduksjon og makt. Sentralisering av energiproduksjon gjør resten av landet mer sårbart for både menneskelige feil, terror, krigshandlinger, orkaner og stadig mer uforutsigelig klima. Desntralisering av det meste, framfor alt energi, må være veien å gå i en stadig ufotutsigbar verden..
Takker for en oversiktlig artikkel om atomkraft fra Hans Martin Seip. Det finnes ulemper med atomkraft, men verden trenger elektrisk strøm, og mer enn 60 prosent av denne strømmen produseres nå av forurensende fossilt brensel. Hvis vi skal løse klimaproblemet må mesteparten av denne el-produksjonen over på utslippsfrie alternativer. Vi kan ikke bare basere oss på sol og vindkraft. Av og til er det vindstille, og sola skinner bare om dagen. Derfor må denne typen kraftverk suppleres med kraftverktyper som kan reguleres opp når sol og vind produserer for lite kraft. Vannkraft er en slik kraftverktype som kan reguleres opp og ned for å tilfredsstille et slikt behov, men det finnes neppe nok fosser som kan temmes til dette formålet. Atomkraft er derfor et nyttig supplement til sol og vindkraft, selv om vi kanskje ikke trenger dette i Norge. Atomkraft er dessuten bedre enn sitt rykte når det gjelder ulykker som krever menneskeliv. Atomkraftulykker er som regel voldsomme og gir store nyhetsoppslag, mens kullkraftverk som er ekstremt helseskadelig for omgivelsene forurenser jevnt og trutt uten at dette fører til særlig omtale. I en artikkel i Forbes fra 2012 rangeres ulike kraftverktyper etter hvor mange dødsfall de forårsaker per billion produsert kilowattime. Her kommer kullkraftverk dårligst ut med 100000 dødsfall, mens atomkraft kommer langt ned på listen med 90 dødsfall (globale gjennomsnitt). IV generasjons atomkraftverk som er basert på industrielt produserte moduler vil også bli mye billigere enn III generasjons kraftverk. Se forøvrig mer om kraftproduksjon og atomkraft på mine nettsider: https://egilstoren.no/energy.html.