Vervekampanjen «Prosjekt 5000» har engasjert folk over hele landet. – Det gjelder å være litt frempå og spørre folk, sier lokallagsleder i Vesterålen, Wenche Cumming, der Besteforeldrenes klimaaksjon har flerdobla medlemstallet sitt. En av dem som er glad for å bli spurt og nå har blitt medlem, er Jorunn Fjellanger på Stokmarknes. – Hun trengte et puff, sier den samfunnsgasjerte 81-åringen.
Rettferdighet, natur og miljø
Jorunn har tre barnebarn fra ni til 28, og er enke i 6 år etter kjær mann, forteller hun. Hen har drevet egen interiørarkitektpraksis på Stokmarknes, mest offentlige oppdrag og mye knyttet til helse og sosial i Nordland og Troms (bl.a. UNN i Tromsø).
– Jeg har alltid vært samfunnsengasjert og deltatt i arbeid for rettferdighet, natur og miljø. Bl.a. for «Spar Saltfjellet», der det faktisk ble en moderat utbygging! Har tidligere også vært aktiv i Venstre, og minnes de utallige gangene vi markerte Verdens miljødag 5. juni, – til dels møtt av hoderysting og kommentar over hvor livsfjerne vi var!
– Jeg er så heldig som bor i vakre Vesterålen, – og privilegert som i disse koronatider har både hus, mat og pensjon. Som pensjonist prøver jeg jo å ta det litt med ro, men lar meg fortsatt hisse opp over asylsøkere som ikke får opphold, av Trumps mangel på folkeskikk, av at vekst så ofte vinner over vern, og at så mange sliter i hverdagen.
– Og hvorfor ble du med i Besteforeldrenes klimaaksjon?
– Fordi jeg ble spurt av Wenche Cumming, et sympatisk, troverdig og engasjert menneske som man ikke sier nei til. Akkurat det puffet jeg trengte, etter å ha tenkt på det lenge.
– Hvorfor trengs det tverrpolitiske pressgrupper som vår?
– Fordi man kommer ingen veg om man står på hver sin holme og skriker. Klima angår alle, så her både kan og må man stå sammen med folk man på mange områder kan være uenig med. Nå er det denne saka som gjelder!
– Du er optimist mht klimautfordringene, og tror vi finner gode løsninger?
– Ja, det er det eneste som nytter. Man må være glade for alle framskritt og se alle tegnene på at det nytter å stå på. Jeg slutter meg til Piet Hein og hans gruk:
