Det er en trussel mot Parisavtalen å stole på at vi i framtida skal utvikle teknikker som gir «negative utslipp», sier Hans Martin Seip. Spørsmålet er dukket opp i diskusjonen etter perspektivmeldinga, som er blitt kritisert av klimaforskere. – Vi bør også sette søkelyset på de tvilsomme scenariene fra Klimapanelet som regjeringen har brukt, sier Seip.
Professor emeritus i miljøkjemi, Hans Martin Seip, skriver for nettsida om faglige spørsmål. Han har i mange år arbeidet med forskning og formidling for Cicero Senter for klimaforskning.
Hva er negative utslipp?
Vi husker alle Stoltenbergs «månelanding»-tale fra 2007, der visjonen var en rask utvikling av teknikker for karbonfangst og -lagring (CCS), som skulle sikre oljebransjen en framtid der de ikke lenger trengte å være bekymra for CO2-utslipp.
Hans Martin Seip er professor emeritus i miljøkjemi. Han var i mange år tilknyttet Cicero Senter for klimaforskning, og forteller at CCS fortsatt er en av de teknikkene mange forskere har store forhåpninger til, særlig gjelder det produksjon av bioenergi kombinert med karbonlagring under bakken. Andre metoder omfatter havgjødsling, direkte fjerning av CO₂ fra atmosfæren, spredning av et mineral som tar opp CO₂ ved forvitring, skogplanting og endret praksis i jordbruket.
– Noe av dette kan ha noe for seg, og vi må jo håpe at ny teknologi vil gi gode resultater, sier Seip, som viser til en artikkel i Klima (2016) han var med å skrive om «negative utslipp».
– Samtidig må vi som forskere være tydelige på at en realistisk klimapolitikk må legge kjent teknologi til grunn. Alt annet er en invitasjon til uansvarlighet her og nå, i tillit til at «vi finner nok på noe lurt en gang i framtida».
En av dem som har gått hardt ut mot å stole på negative utslipps-teknologier, er Kevin Anderson, tidligere direktør ved Tyndall Centre for Climate Change Research. Han har begrunnet dette i en rekke artikler, blant annet en mye sitert artikkel sammen med Glen Peters fra Cicero. I en artikkel fra 2015 sier han: «Verden har satset framtiden på at en karbonslukende fe skal vise seg i en røyksky.»
Kritikken av regjeringa
Norsk olje- og gassproduksjonen ventes å falle med 65 % fram mot 2050, ifølge regjeringas perspektivmelding, som ble lagt fram i februar.* Olje- og energiministeren mente derfor vi kan avlyse debatten om oljeleitinga, – vi kommer likevel ikke til å finne så mye at det er i strid med Parisavtalen, sa hun.
Det regjeringa tar til inntekt for fortsatt norsk oljeleiting, er spesialrapporten «Global Warming of 1.5°C» fra FNs klimapanel 2018, som viser ulike scenarioer for hvordan verden kan nå målene i Parisavtalen. Midtverdien av disse legger til grunn en reduksjon på 54 prosent olje og 37 prosent gass fra 2020 til 2050.**
Men det regjeringa ikke har fått med seg, er at deres er framtidsutsikter hviler på en rekke forutsetninger, som nedgang i bruk av kull og omfattende karbonfangst. – Hvis dette skal gå opp med det nivået av oljeproduksjon som regjeringen viser til, så krever det at man fjerner ganske store volum av CO₂ fra atmosfæren, med teknologi som i dag er langt ifra god nok, sa forsker ved Cicero, Bård Lahn til NRK.
Ber forskerne om å bli misforstått?
– Å bruke scenarioene fra rapporten for å argumentere for videre leting etter fossil energi, er selvfølgelig tvilsomt, sier Seip. Han er samtidig litt forundra over at så få av hans kolleger i forskermiljøet vil se sin egen rolle oppi det hele.
– Det er et faktum at FNs klimapanel gjennom mange år har lekt seg med scenarier der realisering av 2-gradersmålet, og nå 1,5-gradersmålet, forutsetter teknologi som i annen halvdel av århundret sørger for å trekke CO2 ut av atmosfæren og liknende. I tillegg til at flere foreslåtte teknikker er langt fra modne for å tas i bruk i stor skala, er det ofte vanskelig å anslå betydningen for klimaet.
Det er derfor ikke bare politikerne som fortjener kritikk, mener Seip. – Når forskningen leker seg med framtida på denne måten, og formidler det videre til politikerne, ber de jo nesten om å bli misforstått og misbrukt. Det blir spennende å se hva IPCC vil skrive om det i sin nye hovedrapport, men det kommer vel ikke før i tredje delrapport i 2022.
– Konklusjonen i en leder i det kjente tidsskriftet Nature i 2018 var klar på forskernes rolle. Der oppfordres de til å gjøre det klart for beslutningstakere, i sterkest mulig språk, hva det betyr å basere seg på negative utslipp.
– Jeg er enig med Kevin Andersen, sier professor Hans Martin Seip, – at den urokkelige troen på teknologier med negative utslipp for å oppfylle Paris-målene er en av de største truslene mot Parisavtalen.
* En rapport fra Det Norske Veritas fra 2020 anslo en mye mindre reduksjon, bare omkring 25 %. Begge antar en økning i produksjonen de første årene.
** I en rapport fra 2020 utarbeidet av en rekke institutter, blant annet Stockholm Environment Institute og UNEP, kom fram til et annet resultat. Beste verdi for nødvendige reduksjoner fram til 2040 var for olje omkring 57 % og for gass 45 %. Usikkerheten er stor i begge tilfeller, størst for gass. Scenarier som inneholdt stor grad av negative utslipp ble utelatt.