Klimahandling nedenfra

Vareimport og forbruk bidrar til å øke utslippene andre steder i verden, der varene blir produsert. Hva kan og bør Norge gjøre med dette? spør Alf Engdal. Kan politikerne gjøre noe? Eller er dette utfordringer som først og fremst går til oss selv, som forbrukere? Og er det noe Besteforeldrene i så fall burde engasjere seg sterkere i?

---

---

Forbruket vårt – elefanten i rommet?

Valgutvalget i Besteforeldrenes Klimaaksjon (BKA) har siden høsten 2020 arbeidet med materiell fram mot Valget i 2021. Arbeidet har dreid seg om følgende hovedpunkter i norsk klimapolitikk:

• Oljeleting og oljeproduksjon i Norge
• Oljeleting og oljeproduksjon internasjonalt, gjennom Equinor
• Transport og kommunikasjon
• Forbruk og ressurser
• Arealbruk og naturmangfold
• Norges internasjonale ansvar
• Grønn omstilling
• Ivaretakelse av velferdsstaten, rettferdig fordeling i en omstillingstid

De punktene som er listet over er i store trekk forhold som må håndteres på politisk nivå, dvs. gjennom politiske vedtak, mest på statlig, men også på kommunalt nivå.  Det er etter mitt syn ett unntak fra dette. Det gjelder privat forbruk og gjenbruk.

Her tror jeg endringen må skje nedenfra og opp. Det skal jeg forsøke å begrunne i det etterfølgende, men først litt mer om forbruk og klima.

Produksjon og forbruk

Norge har offisielt en utslippsreduksjon på 2 % fra 1990 til 2019. Dette gjelder territoriale utslipp, dvs. utslipp fra virksomhet innenfor norsk territorium. I samme periode har vårt private forbruk nesten doblet seg, fra 148.000 kroner pr. person pr. år i 1989 til 277.000 kroner i 2018, målt i 2018-kroner. Se analyse framtiden.no. De samlede utslippene av klimagasser forårsaket av Norge dersom en tar med globale utslipp knyttet til norsk privat og offentlig forbruk, har i perioden 1990 – 2019 økt med 27 %. Se Norsk klimapolitikk – fortid og framtid, vedlegg 1 (BKA 2020). I økningen på 27 % ligger utslipp til produksjon i tredje-land og til varetransport. Problemet er at det ikke er noen oppmerksomhet om dette tallet og vi har ingen mål knyttet til de totale utslippene.

Det vil si at vi kan fortsette å øke forbruket vårt av utenlandske varer uten at det kommer med i det norske klimaregnskapet.

---

«I økningen på 27 % ligger utslipp til produksjon i tredje-land og til varetransport. Problemet er at det ikke er noen oppmerksomhet om dette tallet og vi har ingen mål knyttet til de totale utslippene.»

---

Forbrukspolitiske tiltak

I en kapitalistisk, markedsorientert økonomi er energibruk avhengig av etterspørselssiden så lenge det er nok ressurser tilgjengelig. Ideelt sett bør vi derfor redusere forbruket. Da vil energileverandørene redusere sin produksjon og utslippene reduseres.

Det er flere måter vi på politisk nivå kan innføre tiltak for å redusere det private og offentlige forbruket:

• Økning av avgifter, og spesielt avgifter knyttet til utslipp
• Skatteøkning
• Redusere kredittrammene, både til forbrukslån og ved å stramme inn på kravene til egenkapital ved kjøp av hus
• Restriktiv lønnsutvikling
• Reduksjon av offentlige utgifter, f. eks. til veibygging

I den nye klimameldingen foreslås det en økning på CO₂-avgiften fra 500 til 2000 kr. /tonn. Det er bra. Men det sies samtidig at denne økningen skal kompenseres ved å redusere andre avgifter.. Kjøpekraften og dermed forbruket skal med andre ord opprettholdes. Det er mulig økt CO₂-avgift kan flytte forbruket over på mindre utslippsgenererende varer/tjenester, men det gjenstår å se, og ligger i alle tilfelle fram i tid. Ut fra det politiske ordskiftet er det tydelig at politikerne er livredde for å antyde at avgiftene skal øke totalt sett.

Skatteøkning virker også lite aktuelt. Tvert imot så ønsker dagens regjering en ytterligere skattereduksjon. Det er liten grunn til å tro at en ny regjering vil endre på dette, men vi vil kanskje se en annen fordeling, en fordeling som reduserer forbruksrammene for de rikeste. Det er jo også de rikeste som står for de største utslippene så det kan i tilfelle bety noe. Så her ligger det en mulighet ved et regjeringsskifte.

Kredittrammene er ofte til vurdering, men da primært for å sikre en stabil økonomi og ikke for å redusere forbruket av hensyn til klima. Likevel kan det siste bli en positiv konsekvens, men er altså ikke hovedformålet når innskrenking av kredittrammer diskuteres på politisk nivå. Vi skal imidlertid være klar over at mye av forbruksveksten i dag skyldes romslige kredittrammer, særlig økning av lånerammer knyttet til økte eiendomsverdier, en karusell som ikke ser ut til å stoppe.

Redusert lønnsutvikling vil ikke være noe tema i klimapolitisk sammenheng.

Reduksjon i offentlige utgifter av hensyn til klima ser ut til å være lite aktuelt. At det er en trend med mer miljøvennlig utbyggingsaktivitet både knyttet til vei og bygg, er positivt, men er i sin spede begynnelse. Det som virkelig ville monne ville vært å kansellere de største veiprosjektene. Det er lite trolig at det vil skje. Her vises til grundige analyser fra BKA sin side gjennom det siste året.

Oppsummert er det begrenset hva vi kan forvente fra politisk nivå når det gjelder tiltak for å begrense det private forbruket.

Hva kan forbrukeren gjøre?

Da står vi igjen med hvordan vi kan redusere forbruket uten å få bistand fra politikerne. Burde vi i BKA i enda større grad appellere til oss som forbrukere? Vi bør ikke være redde for å ansvarlig-gjøre oss som enkeltpersoner, men det må skje innenfor en aksjonsform som engasjerer og motiverer større grupper. Forbrukermakten er stor dersom gruppene er store nok.

Vi besteforeldre må innrømme at vi har gått foran i den utviklingen som har vært de siste 50 årene og som har ledet oss inn i klima- og ressurs-krisen. Vi har derfor et spesielt ansvar, et ansvar som BKA vedkjenner seg gjennom sitt motto ‘Barnas klima – vårt ansvar’.

---

«Det er grunn til å tro at vi alle vil få et bedre liv med mindre forbruk, der vi som enkelt-personer og som nasjon bidrar til å sikre en god og klimavennlig tilværelse for alle, nasjonalt og globalt.»

---

Når det gjelder å redusere forbruket så er vi inne på området til Fremtiden i Våre Hender (FIVH). Det bør vi ikke se på som noen ulempe. Tvert imot så må vi anta at de vil se positivt på en økt aktivitet i BKA som en støtte for det arbeidet FIVH har drevet gjennom et ti-talls år.

I en global sammenheng er det ikke tvil om at forbruket i industrialiserte land må reduseres. Dette både av hensyn til energiforbruk og til uttak av naturressurser. Vi skal også gi plass til økt forbruk i utviklingsland samtidig som antall mennesker på kloden øker. En formidabel utfordring! Norge som et rikt land på forbrukstoppen har et spesielt ansvar.

Litt om motkreftene til slutt, og de er formidable. Det brukes mellom 30 og 40 mrd. kroner pr. år på forbruksøkende reklame bare i Norge. I tillegg utsettes vi for omfattende reklame fra internasjonale medier. Kirka kunne og burde være en kraft i agitasjon for redusert forbruk. Til sammenligning er det totale årsbudsjettet for Den norsk kirke på under 2 mrd. Det er heller ingen annen institusjon som kan stå opp mot den kraften som ligger i reklameindustrien.

Politikerne og arbeidslivsorganisasjonene er i seg selv en motkraft mot redusert forbruk. De framstiller fortsatt økonomisk vekst ikke bare som en vei til velstand og lykke, men nærmest som en betingelse for velferdsstatens overlevelse. Det i et land med et klima- og ressursmessig ‘fotavtrykk’ som er 3 ganger det kloden vår kan tåle. Var det ikke også slik i en nylig undersøkelse at mens forbruket er doblet så er ‘lykkefaktoren’ i Norge uendret siden 1990? Det er grunn til å tro at vi alle vil få et bedre liv med mindre forbruk, der vi som enkelt-personer og som nasjon bidrar til å sikre en god og klimavennlig tilværelse for alle, nasjonalt og globalt.