Hva skal vi med brennmaneter?

– De er jo ikke til noen verdens nytte, er de vel? Men akkurat dét er en av de største tankefeilene vi gjør når det gjelder natur, forklarer paleontolog Lene Liebe Delsett i en ny bok. Ivan Chetwynd har lest den og synes hun har et viktig budskap: Vi redder ikke menneskene, hvis vi ikke lærer å verdsette det som er «unyttig» – for oss.

Norsk mangfold i fare

Lene Liebe Delsett. Brennmaneteffekten. Hvordan går det med den norske naturen? (Spartacus 2021)

«En liten sopp og en liten frosk KAN IKKE stoppe veiutbygginger i mange år», sa Bård Hoksrud. Det er Brennmaneteffekten.

Ordene falt i Politisk kvarter, og soppen heter fettkjuke. Den er ikke pen og er av ingen verdens nytte for mennesker, men fordi den er en truet art, ville noen at bygging av en ny vei i Fet kommune skulle stanses. Fettkjuken er harmløs, mens brennmaneter er ikke bare til ingen nytte, de skaper ubehag og kan rett og slett være farlige.

Brennmaneteffekten er når man mener at brennmaneter, kjuker og andre arter bare har rett til å leve i fred hvis de er til nytte for mennesker, «at alt som ikke har åpenbar og umiddelbar nytteverdi, kan det være det samme med».

Lene Liebe Delsett – som diskuterte med Hoksrud i Politisk kvarter – mener at effekten er langt farligere enn selve brennmanetene. Vår behandling av de andre skapninger som vi deler planeten med kan ha satt i gang en ny masseutryddelse av arter, den sjette i rekken. (For å telle som en masseutryddelse på linje med de fem tidligere, må 75% av artene være utryddet, og vi har heldigvis langt igjen dit.)

Delsett er paleontolog, en vertebrate palaeontology doctor for å være nøyaktig. Det betyr at hennes tidshorisont omfatter millioner av år, ikke bare tiden mellom stortingsvalg. Hun har deltatt i miljøbevegelsen siden hun var 15 år (i år 2000).

Etter noen år i BKA har jeg lært en god del om CO₂-utslipp og mange sider av klimakrisen, men ikke så mye om naturmangfold. Det er forfriskende å lære om jordklodens historie og naturens (inkl. brennmanetens) utvikling fra begynnelsen av, og Delsett er en glimrende pedagog. Hun bruker gode og (bokstavelig talt) jordnære illustrasjoner med utgangspunkt i sine egne opplevelser. Alt er spekket med nyttig statistikk uten å virke tørt. Og hun har en elegant måte å si ting på, for eksempel: «… i det norske luftrommet flyr det altfor mange fly uten at man kan skue ned på noe høyhastighetstog».

Hoveddelen av boken består av en grundig gjennomgang av Norges syv forskjellige naturtyper, med et forsøk på å svare på bokens undertittel, – Hvordan går det med den norske naturen? – Ikke særlig bra, er svaret: «… mye er skadet, og vi har mer å miste». Problemene handler i stor grad om hvordan artene påvirker hverandres levevilkår, for eksempel torsk, blåskjell, strandkrabber og badevann for mennesker i Oslofjorden. Det er mennesket som påvirker andre arter mest, når vi for eksempel bygge veier og hytter som fortrenger andre arter og stykker opp deres leveområder, introduserer fremmede arter i et område – og endrer klimaet ved bruk av fossilt brennstoff. Når våre interesser alltid har forrang foran interessene til andre arter. Hvert kapittel avsluttes med ti forslag til hvordan tilstanden kan forbedres, fornuftige forslag, men til tider litt konstruert for å passe til malen.

Ett kapittel som kan være særlig interessant for BKA-er er det som handler om våtmarker. BKA kjempet jo i flere år for å redde Jødahlsmåsen fra å bli drenert og solgt som blomsterjord, og Oslo-laget har utarbeidet et grundig notat om naturinngrep forbundet med utbygging av E69. Delsett var med på protestene mot utbygging av E6 gjennom Åkervika ved Hamar. Hun skriver: «Når man sitter på en gravemaskin på en litt ulekker grusplass en kald morgen i Hedmark, vet man at klimaendringene og tapet av naturmangfold handler om det samme …». Og senere: «Klimaet og det biologiske mangfoldet er en del av den samme, ene kloden, og når de endres er det som følge av de samme problemene. Verken klimaet eller det biologiske mangfoldet ville vært slik det er, uten den andre.» «Vi kommer ikke til å klare å ta vare på naturen, hvis vi ikke kutter utslippene. Vi kommer ikke til å kutte nok utslipp hvis vi ikke tar vare på naturens samspill.»

BKA skal drøfte om vi skal utvide vår formålserklæring til å omfatte naturkrisen så vel som klimakrisen, eller holder fast på at vårt bidrag til å løse denne dobbelte krisen er å konsentrere oss på klima. Denne boken kan gi ny dybde til debatten.

Ivan George Chetwynd