Noe har skjedd i valgkampen. Alle partier snakker nå om klima. De som ikke gjør det, får problem med velgerne. Særlig de yngre velgerne. Betyr det at vi får det klimavalget BKA har etterlyst? Ja, det er lov å håpe! Men store ord og fett flesk har aldri mangla i norsk politikk. Nå kreves handling, og vilje til å bidra også der det kan gjøre vondt.
Et klimavalg forutsetter en styrking av partier som sier et klart og tydelig JA til omstilling av norsk økonomi – fra dagens oljeavhengighet til en sirkulær økonomi basert på fornybare ressurser. Det er partier som også vil bygge jernbaner og ikke motorveier, stoppe naturtapet og øke klimabistanden til fattige land.
En av dem som har sett behovet for politisk fornying, er investoren Jens Ulltveit-Moe. Etter 40 år som støttespiller for Høyre har han meldt seg inn i MDG. «Jeg meldte meg inn i MDG fordi Ap og Høyre gikk sammen om en oljedeal, som jeg syntes var veldig gal», sier han i et intervju med Nettavisen. «Å gi 100-millarderspakker til oljeselskapene for at de først skulle bygge ut, og så skifte til det grønne, det syntes jeg var helt merkelig.»
Nå håper næringslivstoppen på en ny rødgrønn regjering etter valget, altså stikk i strid med det han i de 40 foregående årene har håpet på. Han karakteriserer SVs klimapolitikk som «aktiv og god», og håper at MDG kan komme på vippen. Se hele intervjuet med Jens Ulltveit-Moe.
Selv ønsker jeg meg flere Ulltveit-Moe’er – folk med posisjon og autoritet som i valgkampinnspurten tar et oppgjør med klimasinkene som dominerer egne partier. En Per Olaf Lundteigen som er møkklei Vedums FrP-liknende velgerfrieri og går til SV! En Åse Kleveland som har fått nok av et oljesmurt Ap og melder seg inn i Venstre! Gjerne med fynd og klem!
Sommerens mange ekstremværhendelser har vært en vekker for mange. Men er vi blitt helt våkne? Har det gått opp for oss at dette, vår nye virkelighet, med dødelige hetebølger og tusenårsflommer, er følgen av 30-40 år med unnasluntring fra nesten alle politikere i nesten hele verden? Det har så langt gitt en gjennomsnittstemperatur på 1,1 °C over førindustrielt nivå. Om våre politikere ikke tar skjea i en annen hånd, kan det bli 2, 3 og 4 grader. Vi må til science fiction for å få en forestilling om hvordan en slik verden vil se ut.
Norge er et lite land i verden. Men vi er verdens sjuende største eksportør av olje og gass, og det ville gjøre en forskjell, moralsk og politisk – langt ut over våre grenser, hvis våre folkevalgte bestemte seg for å følge FNs generalsekretær og gjøre det han innstendig ber oss og alle land om, – å avslutte ny leting og produksjon av fossilt brensel, og flytte subsidier over til fornybar energi.
Det skjer ikke over natta, og det skjer ikke av selv. Men folkebevegelser har gjort det før, og kan gjøre det igjen. I sin nye bok, «På kanten», skriver oljehistoriker Helge Ryggvik om hva som må til, for oss som tror at verden kan forandres: «En bevegelse for forandring trenger enkle svar. For Norges del finnes det er slikt enkelt svar: Det må settes en umiddelbar strek for all ny oljevirksomhet i Barentshavet. Nye store utbyggingsprosjekter må stanses. Svalbardsonen må vernes for alltid. Gjør Norge det, vil mye være gjort for å sikre en fornuftig nedtrapping av norsk oljevirksomhet.»
Det vil koste, i form av tapte arbeidsplasser og oljeinntekter. Men vi kan ikke i Norge bare være miljø- og klimavennlige når fordelene er åpenbare og kostnadene små. Vi kan heller ikke fortsette å gamble på at verden ikke vil nå sine klimamål, slik at vi kan fortsette å selge olje og gass i 50 år til. 13. september vet vi mer om hvor mange nordmenn som har mot til å se den ubehagelige sannheta i kvitauget. Deretter fortsetter presset – fram mot klimavalget 2025!