En viktig stemmeseddel

Penelope Lea har vært klimaaktivist i halve livet sitt – 8 år. I løpet av de årene har hun opplevd mye og møtt mange mennesker. Nå har hun utgitt en bok som formidler dette på en personlig og saklig måte, like interessant for voksne som for ungdom: «I hverandres verden. 11 samtaler om klima, natur, aktivisme, politikk og menneskerettigheter.»

Boken er hennes «stemmeseddel», siden hun ikke kan stemme i stortingsvalget – men den er like aktuell også etter 13. september. Penelope gir klart uttrykk for frustrasjonen som ungdom føler, men: «Jeg ønsker ikke å bygge opp under en generasjonskonflikt, snarere tvert imot. Jeg ønsker at vi skal samarbeide raskere og modigere.» Og det er her de voksne har noe å lære. Som én samtalepartner Ronald Jumeau, sier det: «Voksne forbereder ofte svar på hvorfor de ikke gjør mer. Unger forbereder spørsmål.»

Noe av det viktigste Penelope oppdaget er nok dette: «Jeg skjønte at noe av det jeg hadde lest og blitt fortalt om Norge, opplevdes annerledes av mennesker som bodde i andre deler av verden.» Det kommer kanskje klarest til uttrykk nettopp i samtalen med Ronald Jumeau fra Seychellene, øystaten med 95 000 innbyggere og et havområde på 1,3 millioner kvadratmeter (ifølge boken, men kan det være en trykkfeil for kvadratkilometer?) Han kaster nytt lys på havets betydning for verdens klima.

Jumeaus beveggrunn vil nok røre på strenger i hjertet til BKA-er: «Jeg prøver ikke å redde verden, jeg prøver å redde barnebarnet mitt». «Hun er tre år nå. Og hvis jeg kan bidra til å redde verden for henne, redder jeg den samtidig for alle treåringer i verden.»

Kjærlighet er sentralt. Penelope skriver om sitt første klimatoppmøte i Bonn i 2017: «Så mange mennesker som elsket hjemstedene sine, som hadde vilje og mot til å kjempe for verden. Å gå rundt og snakke med dem, høre dem fortelle sine historier, var som å gå rundt midt inne i et stort kjærlighetsbrev.»

Og håp? Hele boken handler om håp, fordi Penelope skriver om mennesker som jobber og engasjerer seg nettopp fordi de tror at de kan oppnå noe positivt for fremtiden. Det er et realistisk håp. Som Dag O. Hessen sier: «Det er for seint til at det skal gå helt bra, men det er fortsatt rom for at det ikke skal gå helt galt.»

En del av bokens styrke er omfanget av samtalepartnere, fra ungdomsaktivister som Alexandria Villasenor og Jerónimo Zarco, via forskere som Bjørn Hallvard Samset og Dag O. Hessen til viktige medarbeidere i internasjonale klima- og menneskerettsorganisasjoner som Kirsten Sandberg og Kumi Naidoo – og nestor Gro Harlem Brundtland.

Andre styrker er de informative sider «om» forskjellige viktige begreper som FNs klimapanel, barnerettighetene, ‘tap og skade’ i Parisavtalen, klimasøksmål i verden med flere, og henvisninger til websider til slutt i hver samtale, der man kan lese om det som samtalepartnerne er engasjert i.

Og boken er vakker – i utforming og med portrettene ved Kristian Hammerstad.