Valget gikk kanskje ikke som forventet. Men generalsekretær Andrew Kroglund advarer mot å deppe. Ikke bare har klimapartiene styrket sin stilling, samlet sett. Valgets vinnere Ap og Sp vil kjenne trykket fra en opinion som krever resultater og klimakutt som monner. De kommer ikke unna å gjøre noe med oljevirksomheten, mener han.
Et klimavalg – tross alt
Andrew P. Kroglund
Generalsekretær Besteforeldrenes klimaaksjon
Mange føler seg litt tomme akkurat nå. Senterpartiet ble stort, veldig stort. SV gikk ikke så mye frem som spådd, og MDG klarte ikke en gang å komme over sperregrensa. Da kan vi vel ikke kalle det et klimavalg? Jo, fordi dette er bare en del av bildet. Sannheten er klimasaken ble kjørt frem som en hovedsak i valgkampen. Det har flyttet noen grenseposter. I perioden 2021–2025 står derfor slaget om den siste olje.
De fire partiene som BKA kaller klimapartiene, fikk til sammen over 20 prosent av stemmene, dvs. at hver femte velger stemte for dette alternativet. Selv om partiene har ulike prioriteringer innenfor både klima- og natursiden, er det et stort felles trykk nå for å få igangsatt et kraftfullt grønt skifte.
Kampen om den siste olje
Kampen står om oljen. Lofoten, Vesterålen og Senja kan få et evig moratorium. Fredet for alltid. Det vil være lavt hengende frukt. Men i perioden vil vi få en debatt og kanskje en beslutning i forhold til om de såkalte ordinære konsesjonsrundene skal fases ut. Disse lyses vanligvis ut annethvert år. Det dreier seg det vi kan kalle umodne områder, der det ikke har vært aktivitet før. Det er et godt første skritt. Det vil også være en seier for det marine livet i Barentshavet.
Så spørs det med de årlige tildelingene i det som kalles forhåndsdefinerte områder (TFO). Dette omtales som «modne» områder, der man kjenner geologien og hvor det eksisterer aktivitet og infrastruktur. Det blir kamp nr 2. Og en mye hardere kamp. Kanskje den ikke vinnes før i neste stortingsperiode, 2025–2029.
Mye annen «frukt» å plukke
Det eksisterer ellers mye annen «frukt» å plukke. Gahr Støre varslet allerede for en stund siden en mandatendring slik at Oljefondet skal sette netto null-mål for selskapene fondet er investert i. Det er siden fulgt opp av et ekspertutvalg ledet av Martin Skancke. Jan Erik Saugestad, konserndirektør for kapitalforvaltning i Storebrand, sa under Arendalsuka at nullutslippsmål for 2050 er blitt «den nye gullstandarden» for investorer.
Norge vil også akselerere sine investeringer i fornybart på den globale scenen. Her har vi frem til i dag gått mye via Norfund, men nå har også oljefondet investert i det danske Ørstedts store vinkraftprosjekt utenfor kysten av Nederland. Dette må akselereres. Og hvorfor ikke også investere på norsk sokkel på samme måte?
Vi kommer også til å se raske tiltak for å gi Enova større muskler slik at de igjen satser mer på solcellepaneler i borettslag, sameier og private boliger. Bevilgningene gikk av en eller annen merkelig grunn ned en periode. Likeledes får vi sikkert mer fleksible ordninger og insentiver for å oppjustere småkraftverk, uten at det går på bekostning av naturverdier, men hvor oppgradering er energieffektivt. Dette var også et felt den avgående regjeringen leverte på. Men de var mindre på hugget når det gjaldt andre energieffektivitetsprosjekt vil. Her har den nye regjeringen mye å hente. Men jeg er mindre optimistisk når det gjelder ødeleggelse av karbonrik myr og natur, som ofres på veibyggingens alter. Her er både AP og SP gammeldagse. Klimapartiene må være iltre vaktbikkjer!
Hårete mål for havvind
Men til syvende og sist: Kampen de neste fire årene står om investeringer vi skal gjøre ute i det enorme havrommet Norge besitter. Oljeproduksjonen skal ned. Offshore vindkraft skal opp – i samforståelse med fiskeriinteresser og ornitologer. Her er det mye å hente. Norsk verfts- og leverandørindustri står og tripper og venter. I stedet for at markedet skal hive titusener av såkalte oljearbeidere ut i arbeidsledighet (som under den såkalte oljekrisa i 2014), ønsker industrien en proaktiv regjering som lager store og ambisiøse planer det går an å forholde seg til.
Her er det mange muligheter. De som produserer understell både til bunnfaste og flytende oljeinstallasjoner, kan gjøre det samme for vindkraft. Om det blir karbonfangst og lagring på norsk sokkel, vil våre geologer og geofysikere bidra. Rør som i dag frakter gass til Storbritannia og til kontinentet, kan heller ta CO2 tilbake.
Tusenvis av oljebrønner skal etter hvert plugges. Norsk kompetanse kan gjøre det. Alt dette har vi blitt mye mer bevisstgjort i løpet av denne valgkampen. Derfor har det vært et klimavalg – tross alt. Norsk klimadebatt er endret for alltid. Tross alt. Men vi skal ikke sove, som dikteren sier. Det er et godt stykke igjen, og Besteforeldrenes klimaaksjon må stå distansen ut!
Fin, nøktern og oppmuntrende analyse av vår general :-))
Fin kommentar av Andrew.
Et spørsmål som etter hvert må reises er også myten om den enorme fortjenesten som resultat av oljejakta. Inntektene for staten fra selskapene må jo sees opp mot de enorme summene – en god del over 100 mrd kr årlig – som det koster å refundere utgiftene for selskapene. Det kan ikke tilsløres av inntektene til SPU som skyldes aksje-spekulasjon/avkastning. Når bare den nødvendige plugginga av flere tusen oljebrønner som Andrew nevner medfører kostnader på ca 800 mrd kroner blir det sysselsetting av mange oljearbeidere i lang tid, men ingen inntekter til fellesskapet, bare utgifter.