Med vitenskap i skreppa

– «Vi må få et økonomisk system som også måler verdien av naturkapitalen.» Vidar Helgesen, tidligere klima- og miljøminister (H), lar setningen falle ned over publikum. Det nikkes. Vi er med på Concerned Scientists årsmøte. På dagsorden står spørsmålet om hvordan dagens bærekraftsforskning blir eller ikke blir til politiske løsninger.

Vidar Helgesen overrasker med spenstige tankesprang. Han er pen i tøyet, ettersom han senere skal delta på en minnestund for tidligere statssekretær og markant politiker og medborger, Astrid Nøklebye Heiberg.

Helgesen kan nesten kalles en fritenker, nå som han jobber som direktør for Nobelstiftelsen i Stockholm og er ute av norsk politikk. Helgesen henviser til leder av World Economic Forum, Klaus Shwab, som for ikke lenge siden sa at vi må skrote BNP som målenhet for nasjonenes ve og vel. Det var en måte å måle krigsindustrien under krigen. Nå er flere institusjoner, som FN, Verdensbanken og EU, opptatt av at vi må måle naturkapital.

Helgesen, som også har vært med i lanseringen av det internasjonale havpanelet med 14 deltagende land, forteller at disse landene «eier» 35 % av verdens hav, og de vil nå innføre et naturkapitalregnskap for havet.

Blir naturkapitaltankegangen del av et utvidet BNP, eller en helt ny måte å tenke økonomi på, står vi overfor en revolusjon av rang. Men den er helt nødvendig.

Engasjerte vitenskapsfolk

Andreas Ytterstad er engasjert leder av gruppa som kaller seg Concerned Scientists Norway. Hovedmålet er å få frem forskning som er relevant for den utfordringen vi står overfor på klima- og natursiden, og at den skal brukes aktivt for å påvirke politikeres ambisjoner og veivalg.

Årets konferanse ble avholdt i samarbeid med OsloMet og Concerned Students.

Ytterstad var opptatt av at pandemien vi fortsatt lever midt i, har vist oss at forskere kan gripe inn i verden direkte. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har blitt lyttet til, fordi de har ekspertise. Hvorfor kan ikke tilsvarende forskning på planetære tålegrenser gripe like direkte inn når vi skal løse klima- og naturkrisen? spurte Ytterstad under sin innledning.

Vekstkritikken mangler fortsatt

Vi fikk ellers et oversiktlig innlegg fra professor i bærekraft, Carlo Aall, fra Vestlandsforskning. Han dro oss gjennom historien til begrepet bærekraftig utvikling, fra 1987 og frem til i dag. Det som mangler, ifølge Aall, er en klar definisjon av begrepet «omstilling». Alle snakker om det, men ingen sier egentlig hva det er. Og det mangler fortsatt en grunnleggende vekstkritikk, slik vi så tendenser til på slutten av 1980-tallet, og starten av 1990-tallet, ikke minst kraftfullt fremført av tidligere miljøvernminister Torbjørn Bern

I en av pausene slår jeg av en prat med klimatologen Rasmus Benestad fra Meteorologisk Institutt. Han lurer på hvordan det var i Glasgow. Selv er han skuffet. Setningen som kom med i sluttdokumentet om såkalt nedfasing av kull og skadelige subsidier til oljenæringen, er hokuspokus. Vi trenger det motsatte, en utfasing av alle effektive subsidier, sier Benestad!

Tyskland ligger foran oss i forståelse

Det er godt å vite at vi har mange gode akademikere som ønsker å bruke kunnskapen sin til det beste for kommende generasjoner. Jeg går inspirert fra OsloMet, og tar med meg noe Vidar Helgesen sa til meg, da han fortalte at den tyske konstitusjonsdomstolen for ikke lenge siden påla den tyske regjeringen å skjerpe klimamålene ut fra menneskerettighetshensyn.

Dette gjorde den fordi de tyske klimamålene for 2030 oppfattes som usikre, slik tyske akademikere har forklart. Ergo er risikoen stor for at Tyskland fremover må treffe klimatiltak på en måte som vil oppfattes som uakseptabelt for folks personlige frihet. Den tyske konstitusjonskomiteen tok derfor følgene av det da de ga sin kjennelse.

Med vitenskap i skreppa kan vi komme langt!