Menneskenaturen

Troen på at mennesket er grunnleggende egoistisk er rotfesta, og brukes gjerne som forklaring på at vi ikke greier å løse klimaproblemene: Vi er programmert til å tenke kortsiktig og på oss selv. Men Rutger Bregman, historiker og kontrær optimist, påstår motsatt: «Folk flest er gode» heter boka hans. Andrew Kroglund synes den er befriende å lese!

Rutger Bregman:
Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen (Spartacus 2020)

Harold Arthur Binks snudde seg, så opp mot den grå himmelen og de små prikkene høyt der oppe. Luftvernsirenens kraftige støt var ikke til å ta feil av. Folk løp forbi, mens resten av familien dro ham i ermet og ba ham skynde seg. Harold hyttet med stokken mot de tyske bombeflyene og ropte ut: «And on a Sunday, too! It’s disgraceful!»

Denne anekdoten ble jeg fortalt flere ganger som barn. Min engelske oldefar var dypt sjokkert over tyskernes manglende folkeskikk under det stadige bomberegnet over London. Harold var tydeligvis overbevist om tyskernes iboende ondskap.

Om å se verdens ondskap med egne øyne

Selv har jeg reist til steder der jeg har følt på menneskets destruktive potensial. Jeg har snakket med folk i Rwanda, som fikk familien sin hakket i hjel under folkemordet i 1994. Jeg har nærmest vasset i lik ved det store Decamare-frontavsnittet på Afrikas Horn, der Eritrea og Etiopia i årevis utkjempet noen av de største landbaserte slagene i Afrikas historie.

Jeg har nytt min te med bangladeshiske rettroende muslimer som snakket varmt om Hitler og kvinners absolutte underordning. Og jeg har intervjuet mishandlede og forlatte nicaraguanske kvinner, overlatt til seg selv av et machosamfunn. Dette er mer enn nok til å få et pessimistisk grunnsyn på menneskets iboende trang til å hevde seg og sin inn-gruppe på bekostning av «den andre».

De siste 10 årene har vi likevel vært vitne til en rekke publikasjoner, bøker og debattinnlegg som hevder at alt går så meget bedre nå, og at det egentlig er grunn til å være optimistisk på menneskehetens vegne. I USA har utviklingsteoretikere og praktikere som Jeremy Sachs vært en viktig pådriver for store internasjonale utviklingsbestrebelser gjennom FN-systemet. All fattigdom kan avskaffes, er mantraet.

Den svenske statistikeren Hans Rosling (1948–2017) sjarmerte en hel verden med sine talende statistikker over fremgangen i verden. Her hjemme har tidligere utviklingsminister og sjef for FNs miljøprogram Erik Solheim mye av den samme grunnoptimismen. Den som følger ham på Twitter, blir daglig fôret med globale gladnyheter fra miljø- og utviklingsfronten. Den kanadiske professoren og forfatteren Steven Pinker har også lenge påstått at verden er en mer fredelig plass enn noensinne. Ja, selv vårt eget fredsforskningsmiljø PRIO har hardnakket påstått at klimaendringer ikke nødvendigvis fører til mer krig og konflikt.

One book to rule them all

Nå foreligger et større verk som forsøker å samle alle de optimistiske trådene for så å gi et nytt, radikalt og samfunnsendrende bidrag til sjangeren. Det er det nederlandske stjerneskuddet Rutger Bregman som freidig påtar seg oppgaven.

Bregman kom som en komet inn på verdensscenen i 2019, da han var deltager i et panel under World Economic Forum. Her turet han fram som en Jesus i tempelet, og refset deltagerne for ikke å nevne elefanten i rommet, nemlig rettferdig beskatning og økonomisk ulikhet.

I sin første bok Utopia for realister fra 2017, slår Bregman et slag for utopiene, særlig de som handler om borgerlønn, kortere arbeidsdager og ubegrenset migrasjon. Vi har med andre ord med en nokså uredd fritenker å gjøre. Nå går han et skritt lenger. Boka Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen ble utgitt samtidig i over 40 land nå nylig.

Vi simpelthen elsker globalfortellere som i store historiske sveip vil gi oss svar på hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvor vi (kanskje) skal. To andre superstjerner i denne kategorien er Jared Diamond og Yuval Harari. Ingen av dem er ukontroversielle eller uten sine kritikere, men de selger godt og utfordrer våre fastlagte tankebaner.

Du blir hva du tror

Bregman vil vise oss at det som sitter mellom ørene våre, altså det vi tror på, er det samme som det vi blir. Eller for å si det på en annen måte: Det vi leter etter, det finner vi. Akkurat det forstår vi kanskje intuitivt, i internettets tidsalder. Vi har de siste par årene blitt fôret med både bøker og dokumentarfilmer som viser oss algoritmenes nådeløs spill, der vi surfer rundt på nettet og tror vi tar frie valg. Sannheten er selvsagt at vi forberedes, lokkes og «utvelges» til ulike budskap, tilpasset våre «behov». (Shoshana Zuboff og hennes monumentale The Age of Surveillance Capitalism (2019) og Netflix-dokumentaren The Social Dilemma (2020) er to gode «guider» inn i dette nye universet).

Vi lulles også inn i internettets fellesskap og bobledannelser som bekrefter vårt syn på verden. Det ser vi særlig aktualisert hos vår mektige allierte, USA, der alt tolkes inn i et forhåndsdefinert skjema. Vi bedømmer den andre før vi egentlig kjenner ham. Dette kaller Bregman for nocebo-effekten (motsatsen til placebo-effekten). Har vi et negativt menneskesyn, blir det bekreftet. Hvis vi tror at folk flest ikke er gode, behandler vi dem deretter, og på den måten får vi frem det verste i både dem og oss. Bregman vil derfor ha mer placebo, mindre nocebo.

I en del medieoppslag etter at Bregmans bok ble publisert, har enkelte gått ut og sagt at det blir for lettvint å hevde at mennesket enten er godt, eller ondt. Så er heller ikke dette Bregmans budskap. Han argumenterer for et positivt menneskesyn, ja, men han hevder ikke at vi fra naturens side bare er gode. «Mennesket er ingen engel. Vi har gode og dårlige sider; spørsmålet er hvilke sider vi vektlegger», skriver han.

Bregman mener likevel at vi fra naturens side har sterkere preferanser for det gode enn for det onde. Dette er en avgjørende nyanse. Fordi vi står overfor mange avgjørende globale utfordringer, mener Bregman at tiden er inne for et nytt menneskesyn. Hans poeng er at det vil hjelpe oss på veien. Dette kaller han den nye realismen. Med tanke på at vi lever i en verden der Trump, Erdogan, Bolsonaro, Putin og Modi spyr ut negative kommentarer om «de andre», er jeg villig til å høre på et slikt håpefullt evangelium.

Herlig naivt budskap

For la det være sagt med en gang: Dette er naivt. Og samtidig: Jeg digger det. Det gjør jeg til tross for Decamare-fronten, gærne religiøse fanatikere, folkemordet i Rwanda og den pågående konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia. Jeg åpner meg for Bregmans perspektiv fordi jeg gjennom de 400 lettleste boksidene blir invitert med inn i hans egen undring.

Det er tro og tvil hele veien og ulike konklusjoner diskuteres. Dette fungerer godt som fortellergrep, fordi det gir meg tid til å reflektere, undre og bruke egen erfaring som bakteppe. Boka har to deler. Den første omhandler verden før jordbruksrevolusjonen for cirka 10 000 år siden (omlag 95 prosent av vår tid på jorden), den andre beskriver verden derfra og frem til i dag. Et solid noteapparat bevitner etterrettelighet. (Men forlaget burde ha spandert på seg et register for den som vil bruke boka som basis for videre utforsking).

Bregman starer det hele med en anekdotisk fortelling om en gruppe skoleungdommer som i 1965 rømte fra en kostskole på Tonga i Stillehavet og havarerte på en øde øy. Der levde de i 15 måneder før de tilfeldigvis ble funnet. De hadde etablert et velfungerende lite samfunn og samarbeidet godt, var friske og ved godt mot. Denne fortellingen var bortimot glemt, før Bregman grov den fram. Og den blir snart en Holywood-film.

Bregman kontrasterer så denne virkelige historien med en fiktiv fortelling; den nobelprisvinnende boka Fluenes Herre fra 1951 av William Golding (1911 – 1993), som også ble filmatisert. Her er det en gjeng britiske skolegutter som havarerer på en øde øy, og vi følger deres vei inn i barbariet. Med tanke på at holocaust ennå var ferskt i folks minne, er det ikke rart at denne fortellingen har vært med på å farge etterkrigsgenerasjonens menneskesyn.

Siviliserte eller barbariske?

Denne fiksjonen, og den reelle historien om de skipbrudnes samarbeid og suksess, bruker Bregman til å spørre om vi er født onde eller gode, slemme eller snille. Han er innom en mengde forskningsrapporter, antropologiske studier og arkeologiske undersøkelser for å finne ut om vi samarbeidet eller kriget mest i den lengste perioden av menneskehetens historie her på jorden, altså vår tid som jegere og sankere.

Han kontrasterer så hva to av Europas store filosofer, Thomas Hobbes (1588 – 1679) og Jean Jaques Rousseau (1712 – 1788), hadde å si om saken. Hobbes mente at det først var da vi fikk en inngripende og eneveldig statsmakt som klarte å styre med hard hånd, at vårt skitne, konfliktfylte og triste liv ble avsluttet og erstattet med noe av verdi. Naturromantikeren Rousseau mente derimot at vi hadde levd godt og fritt som jegere og sankere, og at det først var da vi ble eiendomsbesittere og fikk ulike stender at vi ble usiviliserte.

Bregman velger seg Rousseau, og understøtter det hele via eksisterende forskning. Vi hadde det godt som jegere og sankere, sier han. Det var de vennligsinnede som overlevde, et slags «survival of the friendliest». Kamp og konkurranse har spilt en viktig rolle i evolusjonens historie, men vi lærte tidlig at å samarbeide er bra for gruppa.

Vår evne til samarbeid har det imidlertid best i relativt små grupper, i flokken. Vi har en naturlig skepsis til andre flokker. Med introduksjonen av jordbruket og større samfunn, ble vi derfor mer krigerske. Da fikk vi monoteistiske religioner, ulike klasser, mye undertrykking og et voldsmonopol. Det var først etter den franske revolusjon i 1789 at vi igjen begynte å se konturene av frie samfunn. Nye narrativ og filosofiske deklarasjoner gjør at vi i dag strekker oss mot en ny type frihet.

Underholdende og tankevekkende historier

I dag vet vi at vi også kan samarbeide med andre i større fellesskap, altså med folk utenfor vår egen inn-gruppe. Bregman forteller med stor innlevelse om da soldater i skyttergravene i første verdenskrig julaften 1914 la ned våpnene og feiret med fienden.

Det eksisterer også empiri på at overraskende mange soldater under både den spanske borgerkrigen og den andre verdenskrig lot være å skyte på hverandre, og enda lenger tilbake at soldater ikke brukte bajonetten til å stikke i hjel fienden. De ville ikke drepe noen, men var ofre for et massivt system og dårlige ledere.

Vi er også innom noen av verdenshistoriens mest kjente psykologiske studier, der folk ble lurt til å gi folk elektriske støt, for eksempel, noe som tilsynelatende understøttet tesen om at vi lett følger ordre og er onde på bunnen. I ettertid har det imidlertid vist seg at studiene ikke holder forskningsmessig mål og at konklusjonene derfor ikke er troverdige.

Påskeøya blir ofte dratt frem som et eksempel på menneskelig herskesyke, en oppfatning som også er understøttet av den allerede nevnte Jared Diamond. I et interessant kapitel om det som egentlig skjedde der da befolkningen nesten døde ut, argumenterer Bregman godt for nye teser som motbeviser et sivilisatorisk sammenbrudd grunnet de innfødtes ondskap og dumskap.

Norge som eksempel

Myter og religioner binder folk sammen, men i mange land understøtter ikke lenger herskerklassen i samme grad religionsmyter for å befeste sin maktposisjon. Bregman hevder at det er flest reelle ateister i de nordiske landene og i Nederland. Det er også landene hvor vi finner det sterkeste rettssystemet og de mest pålitelige byråkratene.

Det er også i et land som Norge at fengselsvesenet er mest humant. Det er ikke for ingenting at utenlandske fengselsbyråkrater kommer til Halden og Bastøy fengsel for å studere vårt system. Det har endret deres menneskesyn.

Som en amerikansk fengselsbetjent sier i boka: «Behandler du folk som dritt, oppfører de seg som dritt». Dette er interessant når vi vet at nesten en fjerdedel av alle fanger i verden sitter bak lås og slå i USA.

80 prosent av dem er svarte og brune. Er det rart at Black lives matter?

Homo ludens

Bregmans 400 sider munner ut i et ønske om at skoler og bedrifter, departement og myndigheter må ta utgangspunkt i at mennesket er både godt og lekent når vi legger til rette for det. Vi skal forvente mye av hverandre, for da yter vi mer.

Vi skal altså også leke mer, er argumentet. Og vi skal unngå et samfunn med bare økonomiske incentiver og stykkprising av helse- og omsorg. Da får vi unødvendige operasjoner og mindre menneskelig kontakt.

Bregman observerer og konkluderer, og har et politisk og sosialt siktemål med det han gjør. Særlig folk på venstresiden vil trolig kjenne seg igjen når han konkluderer slik: «Jeg har bare beskrevet toppen av et isfjell. Så snart vi tror på at de fleste mennesker er gode på bunnen, kommer nemlig alt til å forandre seg. Da kan vi organisere skolene og fengslene våre, rettsstaten og demokratiet på en helt annen måte. Og hver og en av oss kan ta fatt på et helt annet liv.»

Vi må skape oss nye narrativ, og de må være grønne og inkluderende. Dette tror jeg såpass mye på at jeg har skrevet om det selv. Det er både naivt og befriende. Godhetenes potensial er stort og snart er det valg. Det partiet som hyrer inn Bregman på sine valgarrangement, kan få en ekstra bonus i form av mer energi og noen flere stemmer.