Klima – hva vet vi?

Hva skjer med det globale klima? Hvor bekymret er det grunn til å være, hvis utviklingen fortsetter som nå? I kurset «KLIMAENDRINGER: Hvor sikre er vi?» gir Hans Martin Seip en innføring i den nyeste forskningen. Jordas klimasystem er uhyre komplekst, og det er fortsatt mye vi ikke vet sikkert. Det som står fast, er at situasjonen er alvorlig.

Professor emeritus Hans Martin Seip (84) har jobba med miljøspørsmål mesteparten av sin lange karriere som forsker og formidler, og var sentral i bl.a. sur nedbør-debatten på 1970- og 80-tallet. Fra 1992 til 2013 var han knyttet til Cicero Senter for klimaforskning, og har skrevet talløse artikler i magasinet Klima. På nettsidene til Besteforeldrenes klimaaksjon har han satt spor etter seg med faglige innspill og kommentarer, bakgrunnsstoff, analyser av klimameldinger og annet.

– Den omfattende artikkelen om klimaendringer – ditt «grunnkurs i global oppvarming» – ble første gang skrevet i 2010, og en nå grundig oppdatert for sjette gang. Hvem er det skrevet for?
– Målgruppa er ganske enkelt alle som er interessert i hvor klimaforskningen står i dag, og hvilke forandringer vi kan vente om utslipp av stoffer som påvirker klimaet fortsetter. Det er et omfattende og sammensatt tema, og det er ingen sak å gjøre det vanskelig tilgjengelig, for å si det sånn. Men jeg har lagt vekt på og håper jeg har lykkes å gjøre det forståelig også for dem som ikke har særlige forkunnskaper i realfag.

– Den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel kom i 2021. Hva er det viktigste vi skal merke oss i denne, mener du?
– Både observasjoner og klimamodeller er blitt bedre. Tidligere konklusjoner er ikke blitt endret vesentlig, men resultatene er sikrere enn før. Nå ser vi for eksempel at menneskeskapte klimaendringer påvirker ekstreme hendelser i vær og klima i alle deler av kloden. Det er sikrere observasjoner av endringer i hetebølger, nedbør, tørke og tropiske sykloner, og spesielt er betydningen av menneskeskapt påvirkning blitt klarere.
– Vi har fått bedre forståelse av klimatiske prosesser og klimaet i tidligere tider. Dette har gjort det mulig å bestemme den viktige klimafølsomheten med større sikkerhet, dvs. økningen i global temperatur ved en dobling av CO₂-konsentrasjonen. Den beste verdien er nå 3 °C.
– Dessverre konkluderes det med at den globale overflatetemperaturen vil fortsette å stige i det minste til midten av dette århundret for alle de antatte utslippsscenariene. Oppvarmingen vil stige med mer enn 1.5 °C og 2 °C innen 2100 uten kraftige reduksjoner i utslipp av CO₂ og andre drivhusgasser i de nærmeste tiårene.

– Du skriver mye om usikkerheten knyttet til ulike beregninger. Hvorfor er du så opptatt av dette?
– Det er noe enhver forsker bør være opptatt av. Dersom man går ut med bombastiske påstander som senere viser seg å ikke holde, ødelegges raskt tilliten. Dette erfarte jeg allerede for 40 år siden i debatten om sur nedbør. Etter min mening er usikkerhetsvurderingene i de senere IPCC-rapportene grundige og gode. Kontrasten til de såkalte klimaskeptikerne er på dette punktet slående, – og dessverre er disse fortsatt svært aktive. Blant annet kom de med et prosess-skriv til Høyesterett i forbindelse med klimarettssaken. Dette var fullt av feil og unøyaktigheter, noe jeg påpekte i en en kommentar. I senere tid har det vært en del økonomer som sier de er enig i at global temperatur stiger på grunn av utslipp av klimagasser, men at det vil være økonomisk fornuftig å la temperaturen stige med 3-4 grader over førindustriel tid. Dette er imidlertid sterkt tilbakevist av andre kjente økonomer. Jeg har derfor utvidet avsnittet om økonomi i denne nye versjonen.

– Du er ikke bare forsker, men har engasjert deg i Besteforeldreaksjonen. Også i FIVH har du vært med lenge. Hva mener du om forskernes rolle i samfunn og politikk?
– Jeg har deltatt i den offentlige debatten om miljøspørsmål siden jeg begynte i styringsgruppen for prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» på 1970-tallet. Da var det nok mer uvanlig enn i dag. Mange dyktige forskere argumenterer nå sterkt for at forskere har et videre moralsk og samfunnsmessig ansvar; innen klimaforskningen peker James Hansen seg ut. Faktisk fant det amerikanske Pew Research Center i en undersøkelse fra 2009 at nesten alle forskere i USA (97 %) mente at det var riktig å engasjere seg i debatt om kontroversielle temaer.

– Ser du noen tegn til at det hjelper, så lenge som du har holdt på?
– Jeg vil vel si at vi jevnt over har en mer opplyst debatt i dag. Utviklingen i Kina, et land vi har hatt mye samarbeid med, er viktig. De tar problemene på alvor, selv om utslippene nok kommer til å øke noen år fremover. Mye vil avhenge av om Kina og USA vil klare å samarbeide på dette feltet, noe de ble enige om å gjøre på COP26-møtet i Glasgow. Det var også noen andre positive resultater i Glasgow, blant annet en avtale om å begrense utslipp av metan. Flere europeiske land, som Tyskland og Storbritannia, har ganske ambisiøse planer, men det er jo usikkert i hvilken grad de blir fulgt opp. Trumps presidentperiode var et alvorlig tilbakeskritt for klima- og miljøarbeid. Biden har meldt USA inn i Paris-avtalen igjen og tatt noen andre grep som virker lovende.
– Men generelt gjøres det fortsatt altfor lite, det gjelder ikke minst Norge.  Den forrige regjeringen kom med en plan for hvordan Norge skal kutte utslipp. Det viktigste tiltaket var en økning i CO₂-avgiften til 2000 kr i 2030. Det virker fornuftig, men planen fikk også kritikk for å være for lite ambisiøs og for lite konkret. Det er fortsatt mye uklart om hva den nye regjeringen vil gjøre, men de vil sannsynligvis øke CO₂-avgiften som foreslått av den forrige regjeringen. Dessverre ser det ikke ut til å bli vesentlige endringer i planene for produksjon av olje og gass på norsk sokkel, selv om det etter forliket med SV ikke blir noen 26. konsesjonsrunde på norsk sokkel i 2022. Formuleringen «olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles», virker ikke lovende.

En samfunnsengasjert forsker: Hans Martin Seip i demonstrasjon mot tjæresand utenfor Statoils hovedkontor 2012.