Et avgjørende tiår

Vi er inne i tiåret som blir avgjørende for om vi vil klare å nå globale klimamål, og stanse klimaendringene på et nivå som kan gi barnebarna våre et godt liv. Svein Tveitdal er betinget optimist, sier han. I Glasgow var kriseforståelsen for første gang merkbart til stede blant verdenslederne. Samtidig gir presset fra de unge håp for oss alle.

---

Tidsklemmas tiår
Svein Tveitdal, Froland

Temperaturen på kloden har økt med over 1,2 grader siden den industrielle revolusjonen, og øker nå med 0,2 grader per tiår. Målene i Parisavtalen er å begrense oppvarmingen til to grader, helst 1,5 for å unngå katastrofale klimaendringer. Alvoret siger inn, og klimatoppmøtet i Glasgow i november besluttet å opprettholde målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader – som vi nærmer oss med stormskritt.

Likevel var forpliktelsene landene kom med på møtet så utilstrekkelige at vi kan forvente en temperaturstigning på nærmere tre grader innen 2100 om ambisjonene ikke økes radikalt. Stiger jordas gjennomsnittstemperatur til 17 grader på litt over 200 år, etter å ha vært nokså stabil rundt 14 grader de forrige 10 000, er dette mer enn vi tåler. I tillegg til mer ekstremvær, avlingssvikt og flyktningkrise, vil en så rask oppvarming trolig sette i gang irreversible prosesser som smelting av isen på Grønland og Antarktis, endring av havstrømmer og kollaps av korallrev og regnskoger. Hvor nært vi er slike vippepunkt vet vi ikke før de er passert.

Fortsatt mulig å nå klimamål

Skal vi begrense oppvarmingen til 1,5 grader, må vi ifølge FN redusere klimagassutslippene med 50 % og firedoble produksjon av fornybar energi innen 2030. For å stanse på to grader må vi redusere utslippene med 25 %. Men prognosene med dagens politikk er at globale utslipp vil øke med 16 % mot 2030, og produksjon av ny fornybar energi er langt fra nok. Dette vil gjøre klimamålene uoppnåelige dersom vi da ikke stoler på framtidig teknologi som fjerner CO₂ fra atmosfæren, og spiller russisk rulett med framtida.

Det finnes en kvikkfiks for kloden, hvis vi vil. Om vi i dag fjerner subsidiene på fossil energi som nå er på over 100 millioner kroner per minutt, overfører disse til ny fornybar energiproduksjon – og dessuten stopper nedhogging av verdens regnskoger som binder CO₂, er det fortsatt mulig å stanse oppvarmingen på rundt 1,5 grader. Tiåret vi befinner oss i nå vil gi svar på i hvilken grad vi klarer dette.

Statsledere med kriseforståelse

Etter å ha deltatt på de fleste årlige klimatoppmøtene siden starten i Berlin 1995, var kriseforståelsen i Glasgow for første gang merkbart til stede blant verdenslederne. Innlegg fra Boris Johnsen med flere ville for få år siden blitt karakterisert som uansvarlige dommedagsprofetier og typisk for miljøbevegelsen. Møtet vedtok å fastholde målet om å stoppe oppvarmingen på 1,5 grader, og å oppjustere ambisjonene allerede på neste klimatoppmøte neste år, i stedet for hvert femte år som Parisavtalen krever. Dette er tegn på en global klimapolitikk i endring. Kriseforståelsen har slått inn, og vi vil utvilsomt se at ambisjonene i klimapolitikken vil øke fram mot 2030.

Fossilt mot grønt næringsliv

Grønt næringsliv vil på sikt vinne konkurransen mot fossilindustrien, og hadde vi hatt tid, kunne vi overlatt det grønne skiftet til markedet. Men så langt er fossilindustrien vinneren. Før støttet de klimaskeptikere for å så tvil, nå er bevisene så overveldende at strategien er endret. Nå støtter selskapene Parisavtalen på papiret, men lobber for at det er etterspørselen som må bestemme takten i det grønne skiftet, ikke begrensinger i produksjon av kull, olje og gass som FN sier er nødvendig.

Strategien har lykkes. 13 av 15 olje- og gassproduserende land, blant dem Norge, planlegger til sammen å produsere over dobbelt så mye som tillatt for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Dersom disse planene ikke er endret radikalt i slutten av tiåret, kommer kloden til å oppleve katastrofale klimaendringer fram mot århundreskiftet. Det er i inneværende tiår vi trenger politikere som legger sterke føringer for det grønne skiftet, blant annet gjennom å sørge for at mangedobling av fornybar energiproduksjon raskt blir lønnsomt. Samtidig må produksjonen av fossil energi begrenses. Mitt tips er at Norge vil høre på FN og vedta stopp av olje- og gassproduksjon innen 2050 før tiåret er omme.

Unge gir håp

De siste fem årene har jeg reist landet rundt sammen med forfatter Sigbjørn Mostue, og møtt mer enn 20 000 elever på nesten tohundre skoler med foredraget «Håp eller Katastrofe». Vi snakker om framtida deres. Om klima som endres og natur som forsvinner og løsningene som finnes. Vi forteller dem at bidraget fra hundretusener av unge anført av Greta Thunberg har vært det viktigste bidraget til nødvendig endring de siste tre årene. Greta Thunberg sier de vil fortsette til politikerne har vedtatt en klimapolitikk som gir de unge en trygg framtid. Vi takker dem som har vært med på dette. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Engasjementet ungdommen viser gir meg det største håpet om at vi skal få se de nødvendige endringene vi trenger i tidsklemmas tiår.

---