50 prosent av norske menn spiser for mye rødt kjøtt. Kvinner er mer tilbøyelig til å endre kostholdet sitt til fordel for klimaet. Det er det eneste vi egentlig vet om kjønn og klimapolitikk i en norsk kontekst, fortalte Aase Kristine Lundberg fra Nordlandsforskning, da Senter for kjønnsforskning feiret kvinnedagen med seminar på Litteraturhuset.
Lundebergs egentlige poeng var at mye her på berget dreier seg om karbonfangst og lagring, klimakvoter og andre tekniske sider ved saken. Hvordan kan vi i i klimapolitikken i større grad fokusere på mennesker – og dermed også kjønn? Hvem er det som definerer hva klimapolitikk skal dreie seg om? Hvordan kan en bedre forståelse av sosiale forskjeller, inkludert kjønnsforskjeller, innlemmes? Sist, men ikke minst: Kan sosial endring på grunn av klimaendringer bli rettferdig – og hva betyr egentlig «rettferdighet» i denne konteksten?
Rettferdighet handler ofte er deltakelse på like vilkår; om anerkjennelse og representasjon. Det forskes en del på dette, og det er viktig en gang iblant å gjøre opp status. Forskere snakker om rettferdighet, men hvordan er den harde virkeligheten der ute?
Forsker Gunnhildur Lily Magnusdottir fra Universitetet i Malmø dro en analogi med at vi alle sitter i samme båt når det gjelder klimakrisa. Men sannheten er en annen; noen mangler årer, noen båter lekker, noen har motor, andre ikke osv. Tydeligst er dette selvsagt når det gjelder ulikheten mellom fattige og rike land, men den kan også gjelde for kvinner i forhold til menn, også i rike land.
Det står klart bedre til i Skandinavia enn i EU-området, sa Magnusdottir, – med en langt større grad av kvinnelig deltagelse i ulike organisasjoner og beslutningsfora. Men også her i Norden er det som ofte kalles økomodernisering det som etterstrebes, en form for grønn effektivitet og teknisk kompetanse. Dette prioriteres fortsatt framfor sosial velferd og likhet, noe som ofte er kvinners livsverden.
Tanja Winther, professor ved Senter for Utvikling og Miljø pekte på at verdens 10 % rikeste står for over 50 % av alle klimagassutslipp. Og her dominerer også menn over kvinner. Verdens 50 % fattigste, med en majoritet kvinner, står for bare 7 % av utslippene.
I fattige land blir kjønnsdiskriminerende mønstre gjentatte når klimabistand gis. Det er ofte menn som bestemmer og som spørres når strøm skal installeres. Hele prosessen er kjønnet, påpeker Winther. Det er mennenes behov som verdsettes først (lys til moskeen), og ikke kvinnenes behov for strøm til et enkelt kverneapparat for tresking av korn. I tillegg er hele resten av kjeden kjønnet, fra utviklere, forskere og finansiører. Da kommer ofte bare det ene kjønnets perspektiver frem.
Og hva med Norge; er kjønn relevant for energiomstillingen vi må gjennom?
Tydeligst av alle denne dagen var klima- og miljøminister Espen Barth Eide som snakket inspirert om den nye tiden vi nå har fremfor oss, hvor både økonomien og samfunnet må endres radikalt. Da blir også kvinners rolle en annen og mer deltakende, ifølge Barth Eide. Mange menn jobber innenfor industrien, blant annet med olje, og de står nå overfor store endringer. LO har ofte et «maskulint blikk» på verden, men de må gjennom en krevende omstilling. Økonomien vi skal mot er mer holistisk, og mindre lineær, med sitt «en ting av gangen», slik menn ofte tenker, sa Barth Eide.
– Ideen om hva som er fremskritt er ergo utfordret!
Foto: A Kroglund