Vi trenger et overhus – over Stortinget – med vetorett i alle saker som gjelder Norges utslipp, proklamerte den alltid like blide samfunnsrefseren Jørgen Randers under sitt foredrag i Bergen i dag. Dessuten må vi befri oss fra markedsliberalistiske dogmer og overlate til staten å styre mer. Nye grep må tas – siden de velprøvde så åpenbart ikke fungerer.
Grenser for vekst
Jørgen Randers har vært rektor ved Handelshøyskolen BI, og dypt engasjert i miljø- og klimaspørsmål i 50 år. I 1972 var han med å gi ut «The Limits to Growth», solgt i millioner over hele verden. For 15 år siden var han leder for Lavutslippsutvalget, som i sin utredning fra 2006 konkluderte med at:
«Det er nødvendig, gjørbart og ikke umulig dyrt å redusere Norges klimagassutslipp med to tredjedeler innen 2050. Norge kan uten vesentlige forsakelser bli et klimavennlig land innen midten av dette århundret.»
Vi har ikke fulgt hans råd fra den gangen, i stedet fortsetter Norge å bidra til en global utvikling som vil ende i små og store kollaps, med ødeleggende følger for helse, økonomi og samfunn, slik «Limits» advarte mot. – Det vi var for lite oppmerksomme på den gangen, men som er åpenbart nå, er hvordan økende økonomisk ulikheter og sosiale spenninger forsterker ressurs- og miljøproblemene, og gjør det enda vanskelige å finne de kollektivt fornuftige løsningene, sa Randers.
«Fem enkle løsninger»
Vi har kunnskapen som trengs, og vet hva som må gjøres, mener Jørgen Randers. Han trakk fram fem store strukturtiltak som må på plass for å løse de stadig mer påtrengende klimaproblemene i verden. Det dreier seg om mer enn teknologi; hele samfunnet må i støpeskjeen:
- Vi må systematisk og i alle sammenhenger fase ut kull, olje og gass.
- Vi må effektivt bekjempe og avskaffe global fattigdom – slik de har greid i Kina.
- Landbruket må legges om fra å være en utslippskilde til å bli et karbonpositivt system.
- Ulikhet må reduseres – slik det enkelt kan gjøres ved å skattlegge de rike hardere.
- Vi må få færre barn, slik at befolkningspresset i verden blir gradvis mindre.
Mer styring nødvendig
Hvis vi virkelig vil, er de fleste viktige mål mulig å nå over en 30-årsperiode, hevdet Randers. Det vil koste to til fire prosent av BNP hvert år.
– Om det var bedriftsøkonomisk lønnsomt, hadde det skjedd av seg selv. Problemet er at det på kort sikt er dyrere å løse problemet enn å fortsette som før. Markedet fungerer med andre ord ikke, og staten må på banen. Vi må forstå at det haster! Staten må bruke penger på å bestille bygging av havgående vindparker, karbonfangst og lagringsanlegg, ferger som går på hydrogen, osv. Staten må gå aktivt inn som bestiller og eier, på tross av at dette er dyrere enn å gjøre ingenting. Og på tross av at det ikke er kostnadseffektivt basert på konvensjonelle beregningsmetoder.
Hvis Jørgen Randers overrasket noen blant sine mange interesserte tilhørere under klimafestivalen i Bergen, var det nok mest med sin utilslørte beundring for Kina og det kinesiske styresettet – som han kalte et meritokrati, et ekspert- og elitestyre som må til for å løse menneskehetens store felles utfordringer. Resultatet av tradisjonelt vestlig demokrati og markedsstyring kjenner vi, sa han. – Det er for lite for sent.
Markedsmekanismen fungerer. Alltid. Som tyngdekraften.
Det betyr ikke at markedet automatisk vil gi ønskete resultater.. Det har ingen moral, og ingen intelligens utover tanken på egeninteresse. Et fungerende marked vil gi de resultatene som rammebetingelsene tilsier. Feile rammebetingelser gir feil resultat. For lav utslippspris gir for høye utslipp. Subsidiering av oljeleting gir oljeleting.
Skal vi oppnå resultater utenfor vårt lille rike hjørne av verden, må vi ta markedet i bruk, også gjennom statlige initiativ.. Våre «ulønnsomme» miljøsatsinger må videreutvikles til å bli lønnsomme. Vi må erkjenne at vi ikke har verdensherredømme. Ingen fattigfolk kan velge dyrere løsninger for å redde oss. Ingen diktatorer vil frivillig betale ekstra for gleden ved å forurense. Markedet er lett å forakte, men det virker for alle.
Mer stat, mer marked.