Karin Andersen er mest kjent som en sterk talsperson for vanskeligstilte grupper. Etter 24 år på Stortinget er hun tilbake på grasrota, nå som styremedlem i BKA Hamar og omegn. Hun er glad i natur, forteller hun. Og gleder seg til å bruke sine erfaringer til beste for barna, – som kan få det svært vanskelig om vi ikke tar skjea i en annen hånd.
For klimakutt og lavere forbruk
– Du har vært medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon i mange år? Hvorfor?
– Fordi det er livsviktig. Jeg har fire barnebarn og da blir det veldig nært. Jeg har levd i en periode der vi har økt forbruket vanvittig mye og lagt oss til en livsstil som kloden ikke tåler. Og nå som jeg ikke lengre er stortingsrepresentant er det naturlig å engasjere seg mer i denne organisasjonen. Jeg er opptatt av arbeid for effektive klimakutt – og for at vi skal legge til rette for gode liv uten så enormt materielt forbruk. Vi må prøve å fylle hverdag og fest med gode opplevelser og deltakelse i ulike aktiviteter som gir glede og opplevelser og spenning. Jeg drømmer om en storsatsing på «kultur og friluftsliv for klima»!
– Men det fins jo mange andre miljø- og solidaritetsorganisasjoner, flere av dem er større og sterkere. Hva er det med BKA som gjør at det er her du velger å sette inn kreftene?
– Jeg liker appellen til den eldre generasjon og solidaritet mellom generasjoner. Vi eldre kan og skal både ta ansvar – og ta plass. Jeg har forventninger til folk som har levd lenge, og har fått tilgang til kunnskap om hvor alvorlig truslene mot både klima og naturtap er. At de er ansvarlige og blir med i kampen for å ikke etterlate seg menneskeskapte problemer kommende generasjoner verken kan rydde opp i eller leve trygt med. Kan jeg bidra til dette, er det for meg veldig meningsfylt.
Brøle høgt – og stemme rett!
Fra vinduene på Stortinget har Karin Andersen ofte lagt merke til besteforeldreaktivistene, med deres jevnlige markeringer på Eidsvolls plass, alene og sammen med andre organisasjoner – og unge mennesker ikke minst. Mange setter pris på de røde hattene, som signaliserer engasjement og etterlyser klimahandling.
– Men så er spørsmålet – hvem lytter politikerne til, når det kommer til stykket?
– De lytter mest til dem som har stor økonomisk makt, dessverre. Dette vet jeg mye om. Folk venter på at politikerne skal ta nødvendige grep for å kutte klimagasser og legge til rette for mer klimavennlig hverdag for folk. Vi har jo snakket – og snakket – om klimatrusselen i flere tiår. Samtidig er realiteten at vi har bundet oss mer og mer til oljen. Det ødelegger klimaet og suger til seg kompetanse og investeringskapital som burde brukes til å utvikle klimavennlig industri og infrastruktur. Jeg forstår godt at mange tenker at dette med klima er vel ikke så farlig likevel, når politikerne ikke gjør noe. Og det har fostret fram mange politikere som helt uten å skamrødme fremmer politikk som kan beskrives med: Oljeboring for klima.
– Det er så ødeleggende. Derfor trengs det klimabrølet ungdommen har startet – og at også vi eldre blir med. Vi må brøle høyt og lenge, og så må vi fortelle folk at de må stemme på partier som ikke bare prater, men faktisk foreslår reelle klimakutt og tiltak som gjør at ikke de som har det vanskelig fra før skal måtte ta regninga, avslutter den gamle SV-politikeren som nå er blitt grasrotaktivist igjen.