Initiativtaker til BKA, Halfdan Wiik, var invitert til å holde festtale under landsmøtet i Drammen – ti år etter at organisasjonen ble stifta. Han minte forsamlinga om at det egentlig begynte i 2006, med «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk». Og at klimaproblemene hadde vært kjent siden 1980-tallet, – og før det. Så det gjelder å holde ut!
Kjære venner,
Dere skal få slippe å høre hele historia om det gamle Besteforeldre-initiativet mitt enda en gang.
Men jeg må jeg få nevne den ene telefonen jeg fikk en dag på jobb, høsten 2006: «God dag, dette er Hermod Skånland. Tidligere sentralbanksjef. Jeg har hørt om dette oppropet ditt. Kan jeg være med? Dette er viktig! Det er på høy tid!»
Skånland visste hva han snakka om. I 1989 hadde Stortinget gjort et vedtak, verdens første i sitt slag, om at CO2-utslippa skulle stabiliseres og reduseres fram mot år 2000.
To år etter vedtok de en egen miljøparagraf i Grunnloven, også den nokså enestående i verden.
Noe var i ferd med å skje – trodde mange av oss, for mer enn 30 år siden. Hvor mye bedre hadde vårt utgangspunkt i dag kunne vært!
Men hva skjedde? Veldig lite skjedde. Nesten ingenting. For sosialøkonomen Jens Stoltenberg hadde en greiere løsning: Norge kunne bare kjøpe utslippskvoter i u-land. Simsalabim! Så kunne vi her på berget fortsette akkurat som før: mer olje, økt mobilitet, dobling av forbruket hvert 20. år.
Bondevik-regjeringa var ikke helt med på dette. I 2004 blei Lavutslippsutvalget nedsatt, med Jørgen Randers i spissen. Mandatet var å «skissere scenarier hvor de nasjonale utslippene reduseres med 50–80 prosent innen 2050».
Men da utvalget var ferdig, var Stoltenberg tilbake! Faren var stor for at utredninga ville bli lagt i en skuff.
Og dette var en hovedsak for «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk», som vi kalte oss den gangen. Lavutslippsutvalget må følges opp, sa vi. Det haster! Våre barnebarn kan ikke vente!
Deretter gikk det slag i slag. Utredninga BLEI lagt i en skuff. Men ut av besteforeldre-oppropet vokste en aktivistgruppe. Vi blei flere, vi ville noe mer. Vi samla underskrifter, vi demonstrerte, vi dro til klimatoppmøtet i København i 2009. Noen av dere var med der også!
Til slutt vokste vi ut av Framtiden i våre hender, som vi hadde vært en del av fra begynnelsen av. Og blei BESTEFORELDRENES KLIMAAKSJON. Jeg skal komme tilbake til det navnet.
Men først litt om dagene som gikk og åra som går så alt for fort.
At vi er kommet til 2022 er jo ganske ubegripelig.
Barnet som en gang fikk meg til å handle, er ikke et barn lenger. Dessverre, hadde jeg nær sagt.
Sjøl er jeg også blitt eldre. Den gangen hadde jeg levd i 21 570 dager. Nå er det blitt 27 540 dager. I mellomtida er jeg blitt enkemann, og har måttet lære meg å leve uten den man ikke kan leve foruten.
Det har jeg ennå ikke lært.
Men arbeidet med BKA gir fortsatt mening og glede. ikke minst gleden ved å bli kjent med så mange nye, flotte, ansvarsbevisste og morsomme besteforeldre.
Folk som er «beruset av uegennytte» slik filosofen Jon Elster uttrykker det. Entusiasmen er en undervurdert kraft, sier han.
Og entusiasmen har virkelig båret frukter! Ti år gamle, eller egentlig 16 år gamle, BKA er i dag verdens største og best organiserte gruppe i sitt slag.
Hvis jeg skulle trekke fram en av mange minneverdige episoder fra alle disse åra, må det være i 2010, da noen av oss – Guttorm, Kirsten, Birgitte, Sigrid, Nina og Nina (det var to av dem) og flere andre – var i Kabelvåg, og tok del i en stor mønstring mot oljeboring i Lofoten.
Ei ung dame kom bort til standen vår og kikka inn. – BESTEFORELDRE! utbrøt hun. – Besteforeldre, ja, – dokker har troverdighet!
Det er stikkordet. TROVERDIGHET. Grunnlaget for all sann tillit. En moralsk og emosjonell kapital verd mer enn noe anna!
Gro Nylander pleier å sitere Sigrid Undset: «Der kommer intet inn i intellektet som ikke har vært innom følelserne først.»
I morra skal vi diskutere BKAs strategi. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bruke kreftene og klare å overbevise og presse våre politikere til å vise lederskap?
Det blir en viktig debatt. Men alt nå i kveld kan jeg fortelle hva MITT svar vil bli. Det kan sies i fire enkle ord: FLERE RØDE HATTER OFTERE!
Kall det gjerne aksjonslinja. Eller følelseslinja.
Mange av dere husker Otto Martens. Han gikk bort for tre år siden, 91 år gammel. En mann det var et privilegium å bli kjent med.
Allerede i 2006 starta han vårt første lokallag, i Trondheim. Det er fortsatt vårt mest aktive og vitale lag.
I 2012, da vi bestemte oss for å gå over på egen kjøl, var Otto 100 % med.
MEN, sa han: Han ville ikke ha noen ny ORGANISASJON. Han insisterte på at BKA skal være en AKSJON! En aksjon i bevegelse.
Jeg tror jeg skjønte hva han mente. Mange frivillige organisasjoner ender opp som små sjølgående byråkratier. Med svak grunnplanaktivitet. Et hode uten kropp.
Derfor er jeg sikker på at Otto hadde smilt bredt om han kunne sett folka våre på stand under Arendalsuka i år: En fabelaktig gruppe aktivister, i sol og regn, utrulig gode i møte med folk. Akkurat passe mjuke – og akkurat passe faste.
«Kjenner jeg er skikkelig glad i denne gjengen», – var det en som skreiv i en kommentar på nettsida.
Det kan ikke understrekes nok, tror jeg: Vårt særmerke og viktigste bidrag i klimakampen er vår verdiorienterte profil og appell til følelsene – sammen med måten vi opptrer på, med SYNLIGHET, TILSTEDEVÆRELSE og FRIMODIGHET.
Ikke minst er det i denne rolla, som uredde og tydelig og UVANLIGE gateaktivister, at vi vekker begeistring hos barn og unge!
Sjølsagt kan det være en overvinnelse å ta på seg den rødglødende bøttehatten og gå ut i den politiske hverdagen. Men vi gjøre det med stolthet!
Rødt er naturens mest energiske farge. Rødt er lidenskapens farge. Rødt står for vilje og pågangsmot. Du stopper opp for rødt.
Vi har bak oss en sommer som har fått flere til å stoppe opp. Klimakrisa har truffet hardere og raskere enn noen hadde sett for seg. Dette kan ingen se rolig på, som bryr seg om barnas framtid. Og om barns rettigheter.
BKA har gjort Grunnlovens ord til våre. «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.»
Derfor må vi ut på gatene, og inn i korridorene! Med hatter og banner, sanger og krav! VÆRE der det gjelder, NÅR det gjelder. OFTERE!
På engelsk har de et veldig bra ord, som jeg misunner dem: concerned. Bekymra og engasjert på samme tid. Vi er concerned grandparents. Moralsk forplikta til å si fra. Med utestemme. Og til å tro at det nytter.
Jeg skal snart gi meg. Bare et lite dikt til slutt. ORD OM Å HOLDE UT, heter det, og er skrivi av Tore Elias Hoel, lærer og ungdomsbokforfatter fra Harstad.
ORD OM Å HOLDE UT
Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er også mange & amerikanske.
Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp hundre ord om å tro på at alt er mulig.
Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.
1. mai 2009: Otto Martens, den gangen 81 år, markerer solidaritetsdagen i heimbyen Trondheim.
Meget inspirerende tale. Takk, Halfdan, både for alt du har gjort gjennom 16 år, og for den iveren og gløden du fortsatt kjemper med for barnas framtid!