Klimahandling

Denne høsten har stått i klimakrisas og klimaaksjonismens tegn. Mens FNs generalsekretær bruker sterke ord som «klimahelvete», har sinte ungdommer fulgt opp med provokasjoner mot alt fra rushtrafikken til kunstverk. Selv kaller de det sivil ulydighet. Og hva gjør vi besteforeldre for å bli hørt, og for at debatten blir mer relevant?

Vi kan uten videre slå fast at den kimapolitiske kverna maler alt for sakte. Det er ikke lenger realistisk å nå det globale 1.5-gradersmålet. Det norske 2030-målet er det heller ingen som tror på. Mest sannsynlig får vi en gjentakelse av det Jens Stoltenberg så treffende beskriver: «Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.» (Min historie, 2016)

For oss eldre som har fulgt og sett utviklinga over lang tid, er det ikke det minste vanskelig å forstå at de unge blir frustrert og forbanna, eller lar det komme til uttrykk på måter som kan forarge. Sjøl er vi mer forarga over politikere som har visst nok om klima i 30-40 år, og kunne satt i verk gode mottiltak i tide. I stedet har de skjøvet problemene foran seg, over på uskyldige barn og barnebarn – i generasjoner framover. Det er dårlig gjort!

Et helt annet spørsmål er om de aksjonene vi har sett, er hensiktsmessige? Bringer det oss framover? Hvis det bare dreier seg om å få oppmerksomhet, så fungerer det åpenbart å kaste maling på Vigeland-skulpturer og lime seg fast i Munchs Skrik. Media elsker det så klart. Men dersom poenget er å utfordre dem som har makt og ansvar, samtidig som vi bygger allianser og får flere til å støtte kravene om en rask grønn kursendring? Da er effekten mer tvilsom for å si det mildt.
– Man må gjerne si at et kunstverk betyr lite, sett i lys av at selve vår eksistens og våre barnebarns framtid står på spill. Men hvor ender vi opp, om vi relativiserer verdier på denne måten? Ligger det ikke i sakens natur at man må ty til stadig sterkere virkemidler for å oppnå effekt? Hvor går grensa? Slik som dette kan man vel begrunne nesten hva det skal være? Det er urimelig når aksjonister blir straffa med bøter opp mot 20 000 kr for å sette seg ned på Elgeseter bru i morrarushet i Trondheim. Men hva er poenget med å hindre travle småbarnsforeldre i å nå barnehage og jobb? Hvor er sammenhengen mellom mål og middel? Hvem vil de nå fram til? Hvorfor setter de seg ikke heller ned og sperrer hovedinngangen på Knøshaugen – i protest mot NTNU-ledelsen som har solgt seg med hud og hår til oljeindustrien?

Aksjonistene viser til at sivil ulydighet har spilt en viktig rolle historisk, i Norge og ellers i verden. Og det er sant. Men Hans Nielsen Hauge kasta ikke suppe; han trossa urettferdige lover som hans pliktfølelse og samvittighet forbød ham å følge. Verken Gandhi eller Martin Luther King brukte ulydighetsaksjoner kun som middel til å få oppmerksomhet. Det var heller ikke derfor naturvernere lenka seg fast i Stilla i 1979, i et siste forsøk på å stoppe Alta-utbygginga. Det kom som resultat av en strid over mange år, der alle andre muligheter var uttømt. Slik er det også med Natur og Ungdom og aksjonene mot gruvedumping i Førdefjorden. Det kommer til et punkt, og noen ganger må noen si veldig tydelig fra,  – og ta støyten ved å gjøre det.

«Sivil ulydighet» er framfor alt ikke det samme som ulovlige aksjoner, slik man av og til kan få inntrykk av. Det var den amerikanske forfatter-filosofen Henry David Thoreau som midt på 1800-tallet lanserte uttrykket «civil disobedience», etter at han havna i fengsel for skattenekt pga. krigen mot Mexico. Han betalte mer enn gjerne skatt for vedlikehold av veier eller skoler, sa han, men ville ikke være med å finansiere en krig som ville styrke sørstatene og dermed også slaveriet.
– Tilsvarende valgsituasjoner kan oppstå i vår tid, ja til enhver tid. Da bøndene på Hitra i 1975 nekta å betale skatt, mer enn hundre år etter Thoreau, var det fordi de opplevde seg sjøl og utkantlandbruket trengt opp i et hjørne. De ble møtt med en bølge av sympati, og resultatet ble en ny landbrukspolitikk vedtatt av Stortinget noen år etter. Ingen av aksjonens ledere fikk Kongens fortjenstmedalje for sin innsats. Men det fikk nylig avdøde Per Flatberg, for sitt livslange naturvernengasjement, tjue år etter at han ble dømt for brudd på Oppviglerparagrafen for sin lederrolle i Alta-aksjonene. På sitt beste kan Norge være et ganske raust og vidsynt samfunn.

Jeg tror vel egentlig ikke det finnes noen som på prinsipielt grunnlag vil avvise absolutt all sivil ulydighet, så lenge den er ikkevoldelig. Men aksjonsformen må ikke misbrukes eller brukes for ofte, og deltaking er et samvittighetsspørsmål. Et hovedpoeng for oss i BKA vil dessuten være at det finnes så mange andre, mer oppfinnsomme måter å få fram vårt budskap på. – Som våren 2020, da en armada av trailere hadde en kjør sakte-aksjon inn mot Bergen sentrum, i protest mot økte bompenger – og ble stoppet av besteforeldre og mødre med barn som gikk enda saktere fram og tilbake i fotgjengerfeltene, delte ut nybakte boller og hilste bompengene velkommen! Eller tidligere i år, da et femtitalls besteforeldre i røde hatter sto klar utenfor Folkets Hus og ønska delegatene til LO-kongressen velkommen – til en framtidsansvarlig debatt om norsk oljepolitikk. Det hadde betydning, faktisk.

Den politiske kverna må vi selvfølgelig gjøre noe med. Det er uakseptabelt at regjeringa lover oss – og FN – klimamål som de ikke gjør nok for å nå. Det må ikke få lov å passere, det må det lages bråk om! Her er vi fra Besteforeldrenes klimaaksjon helt på linje med de unge protestantene, og aksjonerer mer enn gjerne sammen med dem. Spørsmålet er bare hvordan vi utfordrer de rette maktmenneskene, slik at de ikke kan vri seg unna, og slik at folk flest skjønner hva som står på spill og hvorfor vi gjør det? Kanskje det til og med er mulig å få media på kroken – uten at vi på noen måte bryter grenser for det lovlige eller allment akseptable?