Mandag var det latter, tirsdag var det hygge. I dag var det utfordringer, forteller Ivan Chetwynd fra Lunsj og lyrikk med klimablikk. Onsdag hadde Besteforeldrene besøk av Hanna Asefaw – aktivist, scenekunstner og skribent, som skildrer sammenhengen mellom det private og det politiske – de små nære ting og det større perspektivet.
Hanna Asefaw er født og oppvokst i blokker, først på Grünerløkka, senere på Bjerke. Men «i him’ern bor alle i blokk». Alle er like mye verd, om man sier himmærn eller himmelen. Det er ikke forskjell på etasjene, leilighetene er like store og har like fin utsikt – blant annet til minner fra både fram- og fortid. «I himmærn finnes all verdens minner / Og naboer forteller / Og naboer deler.» Og hvis noen velger å ta fram vonde minner, er trøsten «ikke lenger enn en nabo unna».
Men «vi ække i himmærn». Vi er i skjærsild, en mellomstasjon, og her er det forskjell på de som bor i nederste og øverste etasje. Jeg vet at vi ikke er i himmærn «Fordi jeg kan høre gjennom veggene / Og veggene forteller / Når mamma gråter / Og mamma hadde ikke trengt å gråte i himmærn.»
«I himmærn bor alle i blokk / ንሕና ግን ኣብ ሰማይ ኣይኰንናን ዘለና / Ikke ennå»
Her har jeg jo bare gjengitt en bitte liten brøkdel av de gjenkjennelige detaljene i denne vakre visjonen av det som skulle være – samt barsk avsløring av det som er. Hannas dikt maler grafiske bilder av forskjellene, ikke bare mellom himmelen og jorden, men her i verden.
Og i himmelen er det sikkert kaos, slik som vi behandler jorden, ifølge et annet dikt. «Deilig er jorden», synger vi, Men deilig for hvem? Og i et tredje dikt går verden i loop. Diktets jeg tar sorgen på forskudd, for å oppleve den flere ganger. Den kommer igjen og igjen med hver katastrofe, og man tør ikke tro at det blir annerledes denne gangen. Prisen for å leve er ikke den samme for alle.
Hanna innledet dagen med en rørende sang som hennes far sang for henne da hun var liten: om å være flyktning. Og hun avsluttet med et dikt hun skrev under pandemiens første lock-down, da hun ble irritert over alle tegningene med regnbuer og teksten, «Alt blir bra». Alt blir ikke bra! Men alt kan bli bra …
Det var en halv-time med sterk slampoesi, ord og bilder som sitter fast i samvittigheten som borrer. Men fremført med et smil i øyet til slutt som illustrerte noe hun nevnte i diktet om Deilig er jorden: Man kan prøve å skape et «oss».
Jeg var til stede under Hannas opplesning i dag og ble rørt over den vakre visjonen av blokka i «himmelen» der alle er like mye verdt. Bildet av blokka har brent seg fast både i hjernen og i hjertet. Hanna Asefaw er en fabelaktig formidler. Å stå sammen i klimakampen kunne også tolkes ut fra hennes tekster.
Jeg vil gjerne utdype det siste jeg skrev i går: Hanna anklager oss ikke, så hennes grafiske virkelighetsbeskrivelser får oss ikke til å forsvare oss. I stedet kan de få oss til å anklage oss selv og til å anklage systemet som vi alle er en del av: vi blir med i et stort «oss». Det er håp i Hannas dikt. Virkelighetens motsats til himmærn er ikke helvete, det er skjærsild, en mellomstasjon. Og diktet slutter: «I himmærn bor alle i blokk… ikke ennå». Likeledes munner protesten mot regnbuetegningene og budskapet om at «alt blir bra» ut i muligheten: «Alt KAN bli bra.»