På valentinsdagen kunne medlemmer av BKAs oslolag vise sin kjærlighet til mangfoldet av liv på jorden ved å høre om sang, dans og utfordringer for urfolk i regnskogen i Peru. To elever fra regnskogslinja på landets eldste folkehøgskole, Sund i Trøndelag, fortalte fra en studietur i fjor høst med et tre ukers opphold i en urfolkslandsby i Amazonas.
Trusler og håp i regnskogen
På vei gjennom landet ble de minnet om de store trusler som naturen og urfolk står overfor, men også fikk små lysglimt av håp. Ulovlig tømmerhogst er et enormt problem – tropiske tresorter er jo ettertraktet til møbler hos oss i den rike verden. Men de møtte en agronom som driver at forsøksfelt, uten offentlig støtte, for å bevare skogen. Et vernet område et annet sted er også drevet utelukkende av frivillige. En utfordring her er at det er blitt 25 % mindre regn i løpet av de siste 25 år, noe som truer endemiske plantearter. Nå er det plantet et tre på stedet, med et skilt som forteller at det er plantet av Sund folkehøgskole i Norge.
– Ulovlig handel med dyr, alt fra sommerfugler til jaguarer, er også et stort problem, men igjen, jentene besøkte et reservat for befridde dyr, en liten dråpe håp for dyrelivet. De var skeptiske da de skulle vises rundt i en palmeoljeplantasje, siden arealbruk til slike plantasjer truer regnskogens fremtid. Men denne lille plantasjen var eid og drevet av en enkel kvinne. Det er ikke slike små foretak som er problemet. Senere møtte de bønder som nektet å selge landet sitt til et stort flernasjonalt selskap som driver med kakao. Bøndene blir truet og trakassert for å få dem til å gi opp slektens land.
Som Oslo uten veiforbindelse
Jentene kom til Iquitos, hovedstaden i Amazonas fylke. Det er en by på størrelse med Oslo, som bare kan nås ved fly eller båt. Det var gummi som gjorde at europeere samlet seg her på 1800-tallet. Og fra Iquitos dro jentene videre til landsbyen der de skulle bo i tre uker. Den har 700 innbyggere, 300 av dem barn. Innbyggerne dyrker bønner og bananer, fange fisk og driver en stor kyllingfarm i utkanten av landsbyen. Skal man bruke internett, må man stå under ett bestemt tre, der er det dekning.
– Befolkningen er stolt av sitt rike kulturliv, med dans og sang som jentene fikk rik anledning til å nyte. Skolen er en viktig institusjon, med 150 elever fra 6 til 17 år som er på skolen fra kl. 7 til kl. 15 hver dag. Barna har drømmer om å flytte til byen og bli ingeniører eller leger – men får undervisning i praktiske fag, fordi rektoren er klar over at de fleste vil måtte bli i landsbyen hele livet.
Renovasjon tar form av grupper på ti personer utpekt på omgang, som plukker søppel to dager i uken, mens den 15. og 30. i måneden er det ryddedag, en dugnad der hele samfunnet deltar. Matavfall gis til dyr, mens alt annet pakkes inn i store plastsekker og graves ned i et stort hull – et nytt hull hvert år. Jentene skulle observere livet i landsbyen, ikke kommentere det de så, med delta i hverdagens oppgaver. Det var komplisert både på grunn av språk og en mangel på planlegging: Man gjorde bare det som var nødvendig – når det ble nødvendig. Men de var imponert over åpenheten og varmen som de ble møtt med!
Den svarte gift
Jentene besøkte landsbyen Cuninico, der en av det statlige oljeselskap Petroperus oljeledning følger elven. Det har vært mange lekkasjer, men det verste skjedde 16. september i fjor, et par måneder før jentenes besøk. 2500 tonn råolje lekket ut. Delfiner, fugler og fisk forsvant, så vel som medisinplanter som folk hadde brukt i uminnelige tider. Det var ikke mulig å drikke vann fra elva, man måtte samle regnvann. Ingen brydde seg! -Inntil befolkningen stanset en elvebåt med vestlige turister om bord. Ingen ble skadet, men aksjonen fikk internasjonal mediedekning. Petroperu la ut kjemikalier i vannet, men en mann som jentene intervjuet kunne vise hvordan oljen fløt opp så snart man rørte rundt i det. Det kunne fortsatt ikke brukes.
Oslo BKAs trubadur, Stephan Richter, sang, og flittige hender forsynte de 20 fremmøtte med rundstykker og kaffe.