Halfdan Wiik tok i 2006 initiativet til Besteforeldrenes klimaaksjon. Da han ble portrettert i Klassekampen nylig, kom mye til å dreie seg om bøker og bibliotek– som har vært en viktig del av livet hans. Men også om om det å bli eldre. Det har noen fordeler, mente han: – Man blir et friere menneske og våger litt mer. Særlig på vegne av barnebarn.
– Jeg var en smule nervøs da jeg åpna avisa 14. oktober, innrømmer Halfdan Wiik. Jeg hadde jo tatt sjansen på å snakke om bl.a. Sigrid, kona mi som døde for åtte år siden. Da er det lett å bli både privat og sentimental. Men det tror jeg at vi unngikk her. Det er jo bare slik at livet blir mer sårbart når du blir eldre – og består av mange tap. Det er lett å si at du må tåle det, men vanskelig å leve opp til noen ganger.
– Ellers håper jeg at det kommer fram på en skikkelig måte hva som var bakgrunnen for at jeg for nå femten år siden fikk med meg en gruppe kjente besteforeldre – i krav om en ansvarlig klimapolitikk. Det har vært en lang reise siden den gangen, og man veit jo aldri hva man gir seg ut på og setter i gang. At det har vært behov for en slik organisasjon kan det likevel ikke være noen tvil om. I intervjuet har jeg kalt det en moralsk nødvendig organisasjon. Det står jeg for. Som besteforeldre kan vi ikke passivt se på at livsvilkåra for våre etterkommere blir dårligere enn slik vi sjøl har hatt det – gjennom en historisk periode der nesten alle piler har pekt oppover. Problemet er at framgangen har hatt en pris. Den skal ikke våre uskyldige barnebarn betale. Vi er da skikkelige folk, vi stikker ikke av fra regninga!